Tom Waits: Real Gone
Hadde det ikke vært for at denne skiva er datostemplet 2004, ville jeg ikke hatt noen problemer med å tro at den var laget på 70-tallet. Tom Waits skrangler seg nok en gang inn i historiebøkene med en tidvis klassisk skive, med minimalistisk instrumentering og en stemme som skjærer gjennom lyn og torden.
Jeg sier tidvis klassisk, for det skal med en gang sies at "Real Gone" inneholder et par uinteressante låter, men på de låtene hvor alt klaffer, er det selvsagt en rein og skjær nytelse å ha "Real Gone" buldrende ut av høyttalerne.
72 minutter går relativt fort unna når det er snakk om nytt materiale fra denne særegne musikeren. Du veit aldri hva som venter rundt neste sving, og enten du blir skuffet, overrasket, glad, trist eller skremt - han skaper i alle fall en reaksjon hos deg som lytter. Det er ikke veldig mange som klarer dèt i det herrens år 2004.
En messende og masete Waits sparker turen i gang med en ganske kjedelig "Top of The Hill", men allerede på andre låt får vi oppleve mesteren på sitt aller beste. "Hoist That Rag" har et komp som vi muligens har hørt før, og en melodi som man kanskje kan huske å ha hørt konturene av på tidligere Waits-materiale. Likevel er dette en uslåelig låt, hvor hans hese growling i refrenget like gjerne kunne vært gjort av en eller annen death metal-vokalist. Spooky!
Blues à la Tom Waits får du i "Shake It", "Metropolitan Glide", "Make It Rain" og "Baby Gonna Leave Me". Disse er ikke alltid like interessante, grunnet det enkle faktum at melodiaspektet skyves til side, til fordel for anmassende drønning og monoton vokal. Det er ikke den Tom Waits undertegnede har mest sansen for, i alle fall.
Nei, her er det de rolige låtene som virkelig bånner bakken. "Sins of The Father", "How`s It Gonna End", "Dead and Lovely" og avsluttende "Day After Tomorrow" er alle av den varianten som man bare er nødt til å høre gjentatte ganger - og det høres like vakkert ut hver eneste gang.
Når det gjelder lyrikken, er det selvfølgelig førsteklasses kvalitet hele veien. Historiefortelleren Tom Waits er en utømmelig kilde av morbide, bizarre og særegne beretninger. En så enkel tekstlinje som I`m not Able, I`m just Cain, er jo bare et lite eksempel på hans genialitet.
Dobbeldeckeren "Alice"/"Blood Money" var nok totalt sett begge sterkere utgivelser enn "Real Gone", men det er dog marginalt. Og da er det jo ingen tvil om at godeste Waits nok en gang har levert et tvers igjennom bunnsolid verk. Men jeg savner pianoet...
Del på Facebook | Del på Bluesky