Desperado: Evacuation

Desperado spiller hardcore slik vi ville ha den i 1998. Desperado spiller hardcore slik vi vil ha den nå.

Av Trond Anders Fossum // 02.09.04

Med andre ord: Desperados debutalbum er pensum. Desperado gnistrer, sparker, spruter og slår på "Evacuation". Desperado gir deg hardcore som om dagen i dag var den siste.

Desperado. Trondheim. Fem unge menn. Et femkløver som bare vokser og vokser med tiden som går. Ett år har gått siden ep-utgivelsen. Der var de farlig lovende. Nå er Desperado skremmende bra. Hør bare på "Million Miles To Nowhere", en umiddelbar og hard punklåt med et piskende riff.

Desperado spiller fremdeles samme sorten musikk som forrige gang. Energisk, rask hardcore med kjappe skifter og overraskende vendinger. Det som er mest forskjellig fra ep-en, er kvaliteten på vokalen til Thomas Ryjord. Vokalist Ryjord låter tydeligere, hardere og sintere enn noensinne, samtidig som han er mye klarere i lydbildet. Det funker kanonbra. Det, i tillegg til et enda mer tilgjengelig og rocka lydbilde, bør gjøre at flere får øynene opp fra Desperado. Nå.

Det er flust av dansegulv-fyllere her. "Persistent Descent" er helt i toppen hva gjelder norsk hardcore. Når trommene får regjere på åpningssporet "Evacuation", veit du at resten av skiva låter bra. Her snakker vi JR Ewing-kvalitet. Og jeg kunne fortsatt name-droppingen av fete låter, men kjøp heller dit eget eksemplar og få deg dine egne favoritter.

Det som hindrer dette fra å bli en umiddelbar hardcore-klassiker, er at Desperado ikke tilfører hardcore-sjangeren så altfor mye nytt, men de tilfører masse, masse kvalitet. Det er også få som er så lojale mot egen tro som Desperado, uten at det påvirker kvaliteten på musikken. Dette er do it yourself hele veien, og dette bør være en heftig inspirasjonskilde for rotløs ungdom over hele verden.

Desperado plasserer seg med "Evacuation" helt i toppen av den norske hardcore-familien. De kommer dessuten til en scene nær deg i høst. Der bør du være.