Iron & Wine: Our Endless Numbered Days
Den underlige filmlæreren Sam Beam fra Miami beskriver meningen med livet - kjærlighet og lykke - så hjertet mitt nesten brenner opp: "she says, if I leave before you, darlig / don't you waste me in the ground / I lay smiling like our sleeping children / one of us will die inside these arms /eyes wide open, naked as we came / one will spread our ashes around the yard".
Herregud, hva betyr det at Sam Beam verken har stemme eller klimprer gitar bedre enn menigmannen, når han skriver tekstlinjer som dette?
"Our Endless Numbered Days" er så totalt overskygget av stor poesi og musikalsk innlevelse at jeg aldri rekker å kjede meg eller plages av Beams amatørtekniske fingerbevegelser på gripebrettet.
Jeg storkoser meg, og vil helst være alene nå. Tenne stearinlys og slå av mobiltelefonen. Jeg puster tungt og sakte, og vil be deg om å gjøre det samme. Saktepuls og tålmodighet er en forutsetning for å høre "Our Endelss.." uten avbrekk.
For det går langsomt med Sam Beam, eller Iron & Wine som han også kaller seg. Veeeldig sakte. Stort sett er det bare han og kassegitaren, helt alene med en gammel opptaksmaskin.
Forrige gang han spilte inn plate, satt han hjemme i stua i Miami. "Our Endless.." er spilt inn i et "ordentlig" studio, fordi han ikke vil låte for lo-fi. Dessuten ønsket han at låtene skulle stå for seg selv, uten miksmastern på kjøkkenet i underetasjen eller med naboens gressklipper som perkusjonist.
Men selv om lydbildet låter "renere" enn forrige gang, har Sam Beam bevart det personlige og eksklusivt intime fra debutplata. Jeg tenker fortsatt at han sitter ved siden av kona si på sengekanten og fremfører låtene sine med lukkede øyne.
For han synger om kona si på "Our Endless..", og om kjærligheten til de to døtrene sine. Han skildrer små opplevelser i hverdagen, og knytter dem opp mot store spørsmål, som livet og døden eller kjærlighet og hat. Og han skriver i metaforer som tegner de herligste fantasibilder.
Men mest av alt uttrykker han en gledesrus over sin egen livsituasjon. Om hvor fantastisk livet hans er akkurat nå, men hvor ufattelig nære ulykken kan befinne seg.
Slik skaper han friksjoner i lyrikken. Lykke møter skyggedaler, og fantasi møter virkelighet. Og stemmen som synger ordene, den låter ren og farskjærlig - nesten like inderlig som min egen fars røst når han sang nattasanger for meg da jeg var liten.
Gitaren og harmoniene, derimot, de hvisker av sorg og en lengselsfull angst, som jeg slett ikke kjente til som guttunge. Tonalt tråkker Iron & Wine midt i sadcore-salaten, der depresjons-maradonaer som Elliott Smith og Bonnie 'Prince' Billy har vært før ham. Så lenge du lukker ørene for hva han synger om, er det en slik type "tonal tristhet" du hører i "Our Endless..".
"Nok en halvtrist mann med kassegitar", tenkte jeg første gang jeg hørte Iron & Wine. "Dette var kjedelig".
Men ikke la deg lure av sløve lytterører og kjedelig sjangerpjatt, slik for eksempel Dagsavisens anmelder vitterlig er blitt. Iron & Wine krever at du jobber med plata hans; at du leser tekstene og forstår dem som et resultat av èn persons tanker og følelser. Først da vil du lære- og føle mer av hva Iron & Wine står for.
Det er altfor lettvint å kalle han broren til hvemsomhelst annen mann med kassegitar og følelser. Sam Beam er Sam Beam, vær snill å forstå det! Man er da ikke sjelelig beslektet med alle andre som spiser leverpostei til frokost!?
Men som sagt: Du må utvise tålmodighet i lytterstolen, og du må likestille tekstene med det harmoniske. Hvis ikke blir "Our Endless Numbered Days" en ufortjent middelmådig opplevelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky