Soundtrack: Lost In Translation
Kevin Shields har slitt med skrivesperre siden han bergtok verden med My Bloody Valentine og Loveless i 1991. Nå er han endelig tilbake, soundtracket til Sofia Coppolas Lost In Translation byr på fire sterke Shields-komposisjoner som gjør ventetiden til MBV-comebacket levelig enda noen år til.
På overflaten er det lite som minner om den Kevin Shields en hel verden har lært seg å elske. Like fullt er det ingen tvil om hvem som har laget den møkkete Beatles-garasjepoplåta City Girl, flytende Goodbye og Ikebana, eller Casio-lekne Are You Awake?. Shields-signaturen er gjenkjennelig og dyp; han tilstreber fortsatt det styggperfekte og kaotiske øyeblikket av instrumenter som krangler og dissonerer i kjelleren, mens overtonene herfra kjører vakker parallellslalåm med hverandre i toppetasjen.
Kevin Shields utnytter spennet i hvert enkelt instrument, han klarer å formidle ytterpunktene i hver enkelt instrumentkropp, og hvordan disse igjen forandrer seg når de settes i sammenheng med hverandre. Det er dette som gjør Loveless til en tidløs klassiker, og det er det som gjør at jeg kommer til å høre mye på Lost In Translation fremover.
Men plata har også elleve andre låter; alle med uttrykksfulle nedslag i filmens vage, men like fullt hardtslående historie om hvordan mennesker tvinges til å redefinere seg selv i takt med hvordan livssituasjonen og omgivelsene deres forandres. Er det bare kjærligheten til en selv som er evig? Er det noen gang for sent å snu? Forlate sitt gamle jeg og starte på nytt?
Spørsmålene er mange, og filmen gir deg nok av tid til å tenke underveis. Kameraføringene går i ekstremt sakte tempo, og dialogene er porsjonert med lange luftrom mellom seg. Sofia Coppola fokuserer heller på overgangene, der hun bruker bildeserier og musikk for å skildre kontrastene i filmen. Ensomhet og nærhet (To amerikanere finner hverandre i store og ukjente Tokyo). Gammel og ung (Bill og Charlotte). Øst mot vest (Tokyo mot USA). Lojalitet eller begjær.
Musikken forsterker disse motsetningene; enten gjennom shoegazerkongen Kevin Shields og gamlebandet My Bloody Valentine eller fra sjangerbrødrene i Jesus And Mary Chain. Sebastian Tellier, Squarepusher og Death In Vegas uttrykker den samme stemningen gjennom datamaskiner og digitale effektbokser.
Airs akustiske Alone In Kyoto og Happy Ends Kaze Wo Atsumete fremhever også det fremmedgjorte og abstrakte i Coppolas bildespråk, men disse er lettere og mer melodibaserte. Franske Phoenix står for det mest åpenbare bruddet på plata med funky elektropop-ablegøyer i Too Young (80-tallet er fortsatt kult, folkens!)
Lost In Translation er det beste, og mest passende soundtracket siden Aimee Manns Magnolia. Dette er et must, enten du er Shields-fan eller ikke! Og for all del: Få med deg filmen. Den opphøyer musikkopplevelsen og vice versa.
Del på Facebook | Del på Bluesky