Soundtrack: Lost In Translation

Kevin Shields har slitt med skrivesperre siden han bergtok verden med My Bloody Valentine og ”Loveless” i 1991. Nå er han endelig tilbake, soundtracket til Sofia Coppolas ”Lost In Translation” byr på fire sterke Shields-komposisjoner som gjør ventetiden til MBV-comebacket levelig enda noen år til.


På overflaten er det lite som minner om den Kevin Shields en hel verden har lært seg å elske. Like fullt er det ingen tvil om hvem som har laget den møkkete Beatles-garasjepoplåta ”City Girl”, flytende ”Goodbye” og ”Ikebana”, eller Casio-lekne ”Are You Awake?”. Shields-signaturen er gjenkjennelig og dyp; han tilstreber fortsatt det styggperfekte og kaotiske øyeblikket av instrumenter som krangler og dissonerer i kjelleren, mens overtonene herfra kjører vakker parallellslalåm med hverandre i toppetasjen.

Kevin Shields utnytter spennet i hvert enkelt instrument, han klarer å formidle ytterpunktene i hver enkelt instrumentkropp, og hvordan disse igjen forandrer seg når de settes i sammenheng med hverandre. Det er dette som gjør ”Loveless” til en tidløs klassiker, og det er det som gjør at jeg kommer til å høre mye på Lost In Translation fremover.

Men plata har også elleve andre låter; alle med uttrykksfulle nedslag i filmens vage, men like fullt hardtslående historie om hvordan mennesker tvinges til å redefinere seg selv i takt med hvordan livssituasjonen og omgivelsene deres forandres. Er det bare kjærligheten til en selv som er evig? Er det noen gang for sent å snu? Forlate sitt gamle ”jeg” og starte på nytt?

Spørsmålene er mange, og filmen gir deg nok av tid til å tenke underveis. Kameraføringene går i ekstremt sakte tempo, og dialogene er porsjonert med lange luftrom mellom seg. Sofia Coppola fokuserer heller på overgangene, der hun bruker bildeserier og musikk for å skildre kontrastene i filmen. Ensomhet og nærhet (To amerikanere finner hverandre i store og ukjente Tokyo). Gammel og ung (Bill og Charlotte). Øst mot vest (Tokyo mot USA). Lojalitet eller begjær.

Musikken forsterker disse motsetningene; enten gjennom shoegazerkongen Kevin Shields og gamlebandet My Bloody Valentine eller fra sjangerbrødrene i Jesus And Mary Chain. Sebastian Tellier, Squarepusher og Death In Vegas uttrykker den samme stemningen gjennom datamaskiner og digitale effektbokser.

Airs akustiske ”Alone In Kyoto” og Happy Ends ”Kaze Wo Atsumete” fremhever også det fremmedgjorte og abstrakte i Coppolas bildespråk, men disse er lettere og mer melodibaserte. Franske Phoenix står for det mest åpenbare bruddet på plata med funky elektropop-ablegøyer i ”Too Young” (80-tallet er fortsatt kult, folkens!)

”Lost In Translation” er det beste, og mest passende soundtracket siden Aimee Manns ”Magnolia”. Dette er et must, enten du er Shields-fan eller ikke! Og for all del: Få med deg filmen. Den opphøyer musikkopplevelsen og vice versa.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vellykket comeback fra My Bloody Valentine

(09.08.08) My Bloody Valentine entrer konsertscenen igjen etter mange års fravær. Uten store ord og fakter framfører de sin visjonære popmusikk på en fortreffelig måte under kveldens konsert.


My Bloody Valentine gjenforent! - Konsertoppdatering

(18.11.07) I følge The Daily Swarm har My Bloody Valentine's Kevin Shields bekreftet at de legendariske shoegazerne er sammen igjen, at de har vært i studio og spilt inn nytt materiale, og at en ny LP (!) definitivt er på trappene. Gladnyheten ble sluppet i et intervju den notorisk skye bandlederen gjorde med Ian Svenonious for Soft Focus på VBS.tv.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.