Desperado: Desperado EP

Med medlemmer fra RIFU, Silence The Foe og Kalashnikov kunne det ikke gå galt. Derimot at Desperado skulle levere moderne hardcore av internasjonalt kaliber hadde ingen forventet. Men det gjør de.


Det drivet, den desperasjonen. All frustrasjonen, all energien. Overgangene, vokalist Thomas Ryjords evigvarende krampetrekk og kampskrik. Det er best du passer deg. Desperado er i byen.

I presseskrivet sammenlikner Desperado seg selv med JR Ewing og Kaospilot. Og, liker du JR Ewing og Kaospilot er det ingen grunn til at du ikke skal la deg rive med av Desperados rytmer og trøkk. Men, Desperado er minst like inspirert av Refused som av JR Ewing og Kaospilot.

Vokalmessig ligger Desperado nærmest Refused. Kaospilot spiller raskere enn Desperado, men felles har de energien og intensiteten. Frustrasjonen og engasjementet – og evnen til å høres bra ut. Ikke minst.

Uansett, Desperado plasserer seg helt i toppen av norsk hardcore sammen med JR Ewing og Kaospilot med denne ep-en. Og det på bandets første utgivelse. Desperado er tightere enn hva de fleste andre norske hardcore-band var på deres første utgivelser.

We Are Ugly
We Are Dirty

Skriker en desperat vokalist i sang tre, "Part 3: The Tale Of The Forgotten". Forbanna mye bra skal skje om det fortsatt ikke er en av de sangene jeg spiller mest når dette året er over. Mye skal gå galt om dette er et band det ikke snakkes om når året er over.


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.