Silence The Foe: Melancholy Street (7')

Det er noe spennende på gang i hardcore-miljøet i Trondheim. Det er Silence The Foe siste bevis på.


Har du hørt kun én ting om Silence The Foe tidligere, er sjansen stor for at det er at bandet er kristne. Glem det. Dette er nemlig gode saker.

Silence The Foe er fra Trondheim, og spilte tidligere i år på by:Larm i Trondheim. Oppskrift? Skarp og moderne hardcore med en vokal ikke helt ulik JR Ewings Andreas Tylden. Vi snakker altså om en god vokalist, en vokalist som både skriker og snakker.

Ting er på gang i Trondheim, når det gjelder punken. De har en oppegående og uavhengig scene i Uffa, John Doe er signet til Sony, og bak dem lurer band som Desperado, Rest Of My Life, Lionheart Brothers og RIFU. Og nå altså Silence The Foe.

Det som gjør denne syv-tommer’n verdt å sjekke ut, er nerven som ligger i bandets musikk hele tiden. Trommene og riffene er suggerende, særlig i tittelsporet. Fire minutter med drivende og desperat hardcore med en god melodi som grunnpilar.

Desperasjon er stikkordet ved denne utgivelsen. Og trøkk. Dropp fordommene, og gi Silence The Foe en sjanse. Det kan hende du blir positivt overrasket – akkurat som meg.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.