Roskilde 2003, lørdag

(Roskilde/PULS):

---

/ /

Av Redaksjonen // 30.06.03

---

FU MANCHU

Det oser av raske biler og lettkledde damer når Fu Manchu entrer scenen, selv om det kanskje ikke er helt det bandet man kunne ønske seg på Orange. De fleste hadde vel helst sett at de trakk inn i et mørkt konserttelt for stemningens skyld. Likevel, rock’n’roll California-style burde funke bra i solskinn også, det skulle bare mangle egentlig, og de klarte brasene med å blåse liv i en ikke så altfor folksom festivalplass.

FU MANCHU: Greit nok (Foto: Lene Hoem Røysum)

Noe jeg merket meg allerede på fjorårets Fu Manchu-konsert på Rockefeller, var at de hadde rustet opp ”utstyrsparken”, noe som gjør at lydbildet har blitt cleanere og mer stadionrock-aktig om du vil. Greit nok, hvis ikke Orange kvalifiserer til å være stadionscene god som noen veit ikke jeg, men jeg savner den skitne sounden deres gamle Fender Jaguar- og Gibson SG-gitarer gjorde til noe av kjennetegnet deres tidligere. Vel nok gitar-nerding, Fu Manchu gjorde alt i alt en grei konsert, hvor høydepunktene het ”Eatin’ Dust” og ”Evil Eye”, selv om det aldri tok helt av. Det gjorde heller ikke Daniel Johnston som var neste stopp på vår evige marsj fram og tilbake over Dyreskuepladsen i Roskilde Amt.

(T.K.)

DANIEL JOHNSTON

Dette var på forhånd en av konsertene undertegnede hadde sett fram til lenge. Den mentalt ustabile amerikaneren Daniel Johnston har hatt enorm suksess med sitt siste album "Fear Yourself", og er for tida visstnok normal nok til å kunne reise på turnè i Europa med faren sin som turnemanager.

Det var dessverre et patetisk skue. Johnston har ikke verdens beste stemme heller på plata, men live svikter det totalt for mannen. Han kan heller ikke spille gitar, og treffer sjelden rene toner eller riktige grep. Et ukritisk publikum jubler selvsagt hemningsløst og synger med etter beste evne, men sett fra et musikalsk ståpunkt var dette intet annet enn udugelig. Det er klart man syntes synd på mannen, og det kan jo hende han bare hadde en ekstremt dårlig dag, men jeg er redd vi ikke får se noe annet enn en stakkarslig og syk artist når han ankommer Norge om noen dager.

(E.H.)

BLUR

Song 2 skapte lokalt jordskjelv i Roskilde lørdag kveld. Skjelvet ble målt til 6,7 på Richters skala. Det var ingen antydning til etterskjelv.

Omtrent sånn kan Blur oppsummeres etter halvannen times visitt på Roskildes største scene. Det som engang var et elsket og forhatt britpop-band, har begynt å falme. Rockelakken er forlengst forsvunnet, og de gamle hitlåtene framføres sjeløeløst og likegyldig. Igjen står Damon Albarn, proppfull av selvtillit, men bunnskrapt for inspirasjon og engasjement. Bortsett fra et salgbart merkevarenavn, er det lite som gjorde kveldens Blur til en verdig hovedattraksjon på Rosilde-stadioen.

Låtene fra "Think Tank" var de minst kjedelige, men her ble Blurs intimuttrykk for spett og smalt for publikum, som antakelig ikke hadde tatt seg bryet å kjøpe plata på forhånd. Radiohiten "Out Of Time" var det eneste gode øyeblikket i en ellers trist forestilling. Pakk stjernestatusen og arrogansen i trepenalet, mister Albarn. Og start om igjen.

(A.F)

MEW

Mew skulle gi hjemmepublikummet den perfekte nattkino-opplevelsen, men endte opp som en utslitt bootleg-versjon av konserten de holdt på John Dee i april.

Utgangspunktet var nøyaktig det samme som den gangen. Da omtalte PULS Mew med perlerader av superlativer, spesielt med hensyn på hvordan de koordinerer egenlagde filmbilder med perfeksjonistiske lydarrarrangementer.

( )

Disse er selve bærebjelkene i Mews egenart, og på Roskilde mislyktes de med begge mediene. Filmlerrettet bak scenen ble altfor lite for det store sirkusteltet, og lyden var uten gjennomslagskraft for Mews ellers knallsterke drømmepop.

Et stolt, dansk publikum visste likevel å hylle sine "egne" helter, som mottok applausen med overveldende tallerkenøyne. For bare et år siden var det knapt noen som brydde seg om dem. Nå er de i ferd med å slå igjennom for alvor, både hjemme i Danmark og i hjembyen London.

Lørdagens nattkonsert var forhåpentligvis likevel bandets siste utekonsert på veldig lenge. De burde holde seg inne, langt borte fra festivaler og rockekåte øldrikkere. I motsetning til Sigur Ros er Mew fortsatt avhengig av tilrettelagte omgivelser for at budskapet deres skal treffe.

(A.F)

MELVINS

Jeg registrerer at en musikkjournalist i danske BT kan melde at Melvins’ konsert på Arena hadde en ”musikalsk berettigelse som en gammel støvsuger i de siste dødskramper”, og fortsetter med å kalle det hele for ”noget lort”. Det er dansk og betyr ”noe dritt”. Det er bare å ønske vår danske kollega god bedring, og håper han er flinkere til å ta medisinen sin heretter.

For det er, heldigvis, sånn at ikke all musikk lages etter en umiddelbart fengende kommersiell oppskrift. Det er kanskje lett å la seg lure, hvis man ikke vet annet om bandet enn at de var kompiser med Kurt Cobain, og blir sett på som foregangsfigurer for grønsjen. Virkeligheten er at Melvins er mer særegne enn som så.

MELVINS: Tungt! ( Foto: Lene Hoem Røysum/PULS)

På Arena, det vi kjente tidligere som grønn scene, produserte de en så massiv vegg av fete partier og blytunge trommer som ikke festivalen har sett maken til siden Black Sabbath besøkte Roskilde for noen få år siden. Jeg hadde gladelig gitt det høyre beinet mitt (en lett kneskade medfølger på kjøpet) for å se dem på Vaskeriet under Quarten.

(T.K.)

Roskilde'03, torsdag
Roskilde'03, fredag
Roskilde'03, søndag

---

Del på Facebook | Del på Bluesky