Roskilde 2003, torsdag
(Roskilde/PULS): Roskilde Festival 2003 ble en suksess på alle måter. Tunge headlinere som Metallica og Maiden innfridde totalt, i tillegg til at værgudene også innfridde, for en gangs skyld. Puls bringer deg her en mengde konsertomtaler fra Roskilde 2003.
/ /
STONE SOUR
Det nye bandet til Slipknot-frontmann Corey Taylor er ikke like hardtslående som vi er vant med fra denne fyren. Stone Sour er beskrevet som atskillig mer pusete, men det var allikevel relativt tungt trøkk under konserten på Arena torsdag kveld. Som en slags mellomting av Pantera og grønsjband som Alice in Chains spiller Stone Sour solid og inspirert metall, mens Taylor setter ny verdensrekord i bruken av ordet FUCK i løpet av en timelang konsert. Låtmaterialet er for øyeblikket av et veldig ordinært kaliber, og selv om publikum selvsagt er skikkelig med når låter som "Inhale" fyres av, var dette ingenting annet enn et helt okej vorspiel før Metallicas opptreden to timer senere.
(E.H.)
GOGOL BORDELLO
"Ta av"-begrepet står foran et veiskille etter de polske gypsy-klovnene Gogol Bodello på Roskilde 2003. Aldri i hele mitt liv har jeg sett et konsertlokale løfte seg mer. Og "ingen" hadde engang hørt om dem før.
Gogol Bodello er noe så sært som et Øst-Europeisk speed-gypsyband, forankret i sirkustradisjonell akrobatikk og klovnemakeri. Alt går i hundreogtjue; fele, gitar, trommer, sax og trekkspill kjøres spinnvilt sammen, mens vokalist Eugene Hutz hoppedanser i innøvde trinn. På toppen av det hele har Gogol Bordello to innleide skuespillere, som løper inn og ut av scenen i forskjellige klovnekostymer.
Dette må bare oppleves, folkens. Polsk adrenalin-teater med gypsy-speed og hoppetakt.
(A.F)
THE POLYPHONIC SPREE
Festivalen kunne ikke åpnet bedre enn med syregospelorkesteret The Polyphonic Spree. 21 av bandmedlemmene stod på scenen, soppende rundt i prestekapper til durfengende refrenger og trampeklapp.
Happy, happy, happy! Harpe, Fender Telecaster, tamburin, synther, bass, sløide, kor, blåserekke, you name it. Scenen var lykkelig kaotisk, ikke ulikt sanggudsstjenesten jeg overvar i Cape Town-slummen for en tid tilbake. Maken til suggererende sangmisjon hadde jeg aldri sett. Inntil nå.
![]() ( ) |
Den biskopkledte frontmannen Tom DeLaughter har balletak på publikum fra første strofe. Han messer og synger, som en karismatisk Wayne Coyne på lykkepilla. Og det dansende orkesteret i bakgrunnen dæljer opp til alldans med intelligente og progressive hender. Harpisten i venstrehjørnet headbanger til Beach Boys-liknende refrenger, bombastiske Waterboys-vers og syrefargede Flaming Lips-vendinger. Et stappfullt Arena-telt ler seg skakk av glede og beundring, og virker nesten skuffa da The Polyphonic Spree forlater scenen, og klokka tikker mot Metallica-show på store-scenen. Ikke ett likegyldig ansikt her!
(A.F)
METALLICA
Den 18. oktober 1988 begynte en ny tidsregning for undertegnede; før og etter Metallica-konserten i Skedsmohallen. Min første rockekonsert. Uansett hva slags ubetydeligheter som foregikk i bibelhistorien for noe sånt som 2003 år siden, befinner jeg meg nå i år 15.
Alle skuffelser bandet har kunnet by på med Load og Reload og diverse andre nedturer er glemt. På Roskilde-festivalens første dag er det som om disse albumene aldri har eksistert, og bandet ga oss en omgang bare gode, gamle Metallica kunne ha prestert. En real paradeoppvisning av gamle klassikere dras i gang av Battery som første fane i opptoget, og når det fortsetter med Master Of Puppets er det rett og slett, for å sitere en overbegeistret dansk sidemann; Satan, så skide fedt, mand!. Og han har så rett, så rett stort bedre blir det bare ikke.
![]() ( ) |
Ingen vits å henge seg opp i detaljer, låttitler som Harvester Of Sorrow, No Remorse, Seek & Destroy, Creeping Death og One bør si sitt. Eneste nummer av nyere dato var Frantic og tittellåta St. Anger fra den rykende ferske plata. Og apropos nytt; nykommeren Rob Trujillo gjorde figur som en dyktig bassist og showmann, en absolutt godkjent erstatter for Jason Newstead. Det så riktig ut og hørtes riktig ut. En mann for sin hatt.
To og en halv time etter at Metallicas velkjente intromusikk fra kultfilmen The Good, The Bad & The Ugly fikk hårene til å reise seg på både rygg og armer, var det jamt slutt. Det er godt å kunne konstantere at dagens Metallica ikke lengre framstår som en blek skygge av seg selv, men er tilbake med full styrke og litt til. Og da gjenstår bare en ting å si: Fedt mand!
(T.K.)
Roskilde'03, fredag
Roskilde'03, lørdag
Roskilde'03, søndag
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gogol Bordello – så huset rister
(29.07.24) Gulvet på Rockefeller er visstnok noen meter tjukk solid betong. To ganger har jeg opplevd at det rista så jeg nesten ble sjøsjuk, som egentlig er en umulighet i forhold til betongen. Første gang var da jeg så Gogol Bordello i 2022, og andre gang var da jeg så dem forrige tirsdag.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.