Roskilde 2003, fredag

(Roskilde/PULS): Fredagens program var kanskje på forhånd ansett som det mest spennende, med Iron Maiden som den store headlineren. De innfridde, men Sigur Ros leverte også en av festivalens aller fineste konserter denne dagen.

---

/ /

Av Redaksjonen // 30.06.03

---

KASHMIR

Danskene i Kashmir er kanskje ikke et band som passer helt inn på den gigantiske Orange scene, men fredag ettermiddag leverte de en riktig så fin konsert foran en litt solfylt Dyrskueplads. //www.puls.no/a.cgi?id=10890">"Zitilites" har virkelig fått fart på karrieren til Kashmir, som musikalsk kan puttes i båsen for storslått melankolsk rock. Jeg tvilte veldig på om deres mange rolige låter ville gjøre seg noe særlig på Orange, men bandet gjorde en fabelaktig fin konsert, med kraftig vekt på den siste skiva. "Rocket Brothers", "The Aftermath", "Petite Machine" og "Ramparts" er godlåter som alle ble levert i begynnelsen av konserten, og liveframførelsen var det forsåvidt ingenting å utsette på. Danskene opptrer også på Quart denne uka, og det kan uten tvil anbefales å sjekke ut dette bandet.

(E.H.)

RAVEONETTES

Den minimalistiske danske duoen The Raveonettes med Sune Wagner og Sharin Foo leverte en kort, men heseblesende intens konsert på

( )

Arena fredag kveld. I løpet av de tre kvarterene bandet viste seg fram på scenen, fikk vi servert låter fra minialbumet "Whip It On", og et par smakebiter fra det kommende "Chain Gang Of Love". De åpner riktignok med en cover av gode gamle "Everyday" med Foo på vokal og en støyvegg av dimensjoner som akkompagnement. Men allerede som låt nummer tre leverer de sin superhit "Attack of The Ghost Riders" i en upåklagelig utgave. Lyden er relativt råtten, men det er vel også litt av cluet til The Raveonettes og være minst mulig sofistikert og mest mulig rawk`n roll. Kort og godt, men sjekk dem ut på Quart festivalen.

(E.H.)

DOVES

Det holder ikke å skylde på nervøsitet og turnepause fire måneder. Doves som sceneartister svarer ikke til fengetalentet på "Lost Souls" og "The Last Broadcast".

De prøvde så godt de kunne, og reddet seg langt på vei inn med et fengende repertoar. Men sammenliknet med for

( )

eksempel Coldplay og Travis er det åpenbart at Doves trenger mer erfaring og spilletrening før de kan nærme seg styrerommet i den britiske pophimmelen. De beveger seg fra sukkersøte leirbålstemninger til bøllete "Pablo Honey"-pop, som begge låter knallbra med lukkede øyne - helt til Jimi Goodwin begynner å synge, eller forsøker å kommunisere med publikum. Da minner Doves mer om et ydmykt demoband i So What-kjelleren enn et millionselgende hitorkester.

Doves bør likevel ikke avskrives ennå. Det musikalske utgangspunktet er eksepsjonelt sterkt. Med en liten make-over kan de fort bite seg fast i egen talenthale, og ende opp i kongestolen i pophimmelen. Bare nesten ennå, dessverre.

(A.F)

SIGUR ROS

La oss pælme hele ordbokas superlativer opp i ente potens, og skvise inn en flyvende islandshest, Geysir og Den Blå Lagune inn i en og samme heksegryte. Da er vi kanskje halvveis framme til det magiske live-paradiset Sigur Ros.

Aldri har jeg hørt noe så umenneskelig levende i direkte lydformat. Så følelsesforsterkende, metaforisk og til fingerspissende perfeksjonistisk. På plate er Sigur Ros behagelig meditasjonsfyll. Fra scenekanten på Roskilde

( )

strakk de strikken milevis lengre; ut av tid-sted perspektiv, og inn i deres egne, eksotiske landskaper. Den islandske trioen, her med fem medhjelpere, hypnotiserte et feststemt publikum med rein og skjær lydmagi. De bruker "vanlige" instrumenter, men låter til enhver tid fantastisk annerledes. Janni Birgisson synger som en gud, og spiller gitar med felebue på et musikalsk nivå som er til å grine av.

Dessuten kan ingen andre festivalband, verken før eller siden, ha hatt bedre konsertlyd enn Sigur Ros hadde fredag kveld, hvilket understreket det perfekte og rørende vakre i de islandske musikkgeniene.

(A.F)

COLDPLAY

Chris Martin avbryter MTV-hiten "Trouble" og ber publikum fullføre låta. 40 000 mennesker kan teksten utenat, og synger ut for full hals. Akkurat da forstår jeg hvor store Coldplay er blitt.

For et år siden gjestet de Rockefeller. Det var både trist og kjedelig, og Chris Martin virket klønete og platt.

( )

Fredag forsvarte han derimot stjernestatusen med glødende bjørnekrefter og silkesårt stemmebånd - akkurat som millioner av mennesker elsker han på plate. Martin nesten drukner i selvtillit, men gir likevel alt for å framføre låtene på best mulig måte. Stort sett med hell på fredag, bortsett fra da han improviserte, og mislyktes, i en versjon av "What A Wonderful World". Sånt gjør man bare ikke. Ihvertfall ikke som siste låt før ekstranumrene.

Etter halvannen times hitparade får man også litt nok av Coldplay, selv om repertoaret nesten utelukkende består av hits. Låtene bygges stort sett på samme måte, og etterhvert blir "rolig-så-trøkk-og-flyt"-formelen kjedelig og forutsigbar.

(A.F)

IRON MAIDEN

Iron Maiden var med få unntak det eneste lyspunktet under den ellers så tragiske festivalen i 2000, og det kribla godt i rockefoten da gjensynet var et faktum i 2003.

Showet hadde kick–off med selveste ”The Number Of The Beast”, og satte en standard som holdt løpet ut. De trekker kanskje på åra, men det var det fint lite som tydet på fredag kveld. Bruce Dickinson

( )

har en spenst som en 18-årig høydehopper med springfjær i skoene og maur i shortsen, og geleider både publikum og resten av ensemblet sitt gjennom et forrykende sett med stø pilothånd. De andre gutta, maskot Eddie inkludert, var også i knallform på Orange scene, og beviste en gang for alle at de fortsatt er et band på toppen etter snart tredve år i gamet. ”22 Acacia Avenue”, ”Hallowed Be Thy Name” og ”Die With Your Boots On” er alle klassikere vi fikk servert som perler på en snor, i en like imponerende framføring som alltid.

De nådde nok kanskje ikke helt opp til de høydene Metallica presterte den foregående kvelden, men pustet de gamle Thrash-heltene langt opp i nakken. Og hvis det skulle være noen tvil; verdens kuleste bassist heter Steve Harris. Up The Irons!

(T.K.)

TURBONEGER

Et Arenatelt fylt til randen tok i mot Turboneger med åpne armer. Høy seilerlue-og denimfaktor var det som forventet, og det var heller ikke uventet høy norskandel blant publikum. Når bandets popularitet bare fortsetter å vokse i stadig økende tempo er det ikke annet å vente seg en at allsangen sto i telttaket fra første strofe; ”Back To Dungaree High”, ”The Age Of Pamparius”, ”Fuck The World”, ”Good Head” og ”Get It On” formelig tvinger deg til å synge med, og hvis du er av den mer beskjedne typen tar du deg selv stadig i å nynne,

( )

enten du vil eller ei. Den herlige blandingen av homoerotikk og humor funker som alltid like godt, og når vår alles kjære Hank Von Helvete på gebrokkent dansk forteller om sin ”nærkontakt av tredje grad” fra tidligere på dagen, må jeg hikste etter luft mellom lattertoktene; ”I dag så jeg en stor, stor UFO. Den sto høyt på himmelen, og jeg har aldri sett noe lignende. Men så sier festivalledelsen til meg: Men Hank, det der er ingen UFO…det der er solen.” Oppe tidlig i dag, Hertis?

Bandet fremstår som sikrere og tightere enn noen sinne etter utstrakt turnévirksomhet, og jeg blir bare mer og mer imponert over comebacket, selv om det var et lite knepp hvassere å se dem på Quart i fjor. Jeg gleder meg grenseløst til Øyafestivalen!

(T.K.)

Rokilde'03, torsdag
Rokilde'03, lørdag
Rokilde'03, søndag

---

Del på Facebook | Del på Bluesky