Mew overgikk seg selv

(Oslo/PULS:) De danske popmagikerne i Mew har ikke bare laget en av årets beste plater. Når ”Frengers” skal forsvares fra scenekanten er det ingen tvil om at danskene også leder eliteserien i konsertmakeri.

---

Mew / /

Av Anders Finslo // 14.05.03

---

Det lille ekstra, som vi savner hos så mange glimrende plateartister, er til de grader tilstedeværende i Mews konsertpakke. Medlemmene er som kjent filmstudenter, og bruker bildemediet for alt det er verdt når de først har sjansen. Låtene bærer allerede glimrende historier, som tvinger fram drømmer og assosiasjoner i lytterhodet. Men når Mew i tillegg lyssetter tonene, snurrer levende bilder på lerretet bak scenen, og til og med synkroniserer bilder og lyd som en slags medarrangør til låtene – ja, da er det bare å bøye seg i støvet for Danmarks nye popgenier.

Kommunikasjonen med publikum er heller så som så. Mew inviterer ikke til direkte dialog med publikum, slik de fleste rockeband streber etter. I stedet representerer bandet en slags annerledes kinoforestilling, der et samspill av ferdigprogrammerte elementer skal suge publikums oppmerksomhet til seg. Introlåta "Am I Wry" surfer gjennom gråbrune høstbilder, undervannsbobler, en fiolinspillende katt og videre til håndskrevne tekstsitater. Musikerne selv står i mørket, og lar tonene og bildene stå alene foran et fullstappet dommerstab på John Dee. Og i motsetning til forrige besøk på John Dee i februar, kunne publikum nå nikke gjenkjennende til nesten alle låtene.

I tillegg til materiale fra "Frengers" viste Mew også et knippe nye hitkandidater, godt innpakket i deres nyskrevne suksessformel. Ikke ulikt Seigmen er låtene bygd rundt tunge akkordprogresjoner med små bevegelser, men Mew tilpasser uttrykket til det velkledde og akademiske mainstream-klientellet med lette The Crash-liknende arrangementer. På toppen gjør vokalist Jonas Bjerre refereransene til egenart sammen med det egenregisserte bildekompet på skjermen bak scenen.

Multimedia-showet når sitt absolutte høydepunkt da Stina Nordenstam synger ut av fra bakfilmen i den vakre balladen "Symmetry". Duetten blir ikke mindre intim av at Nordenstam faktisk ikke er til stede, snarere tvert imot. Dette er en høyst interessant og alternativ måte å formidle musikk på, som fungerer særdeles treffende.

Dramaturgilæren fra filmskolen er heller ikke glemt. Etter en drøy halvtime har det enorme uttrykksbildet slått publikum ned i vater. Da velger Mew å hjelpe dem opp igjen med kassegitar og avslåtte lyskastere. Så bærer det tilbake til den pompøse og kraftige "She Came Home For Christmas". Så enkelt, så profesjonelt og så herlig riktig – alt sammen under en konsertlyd, som antagelig aldri er skrudd med skarpere fingre i John Dees lokaler noensinne. Til slutt, i en eviglang versjon av "Comforting Sounds" dukker den fiolinspillende katten igjen fram på bildeskjermen, og understreker det helstøpte og historiebaserte konseptet Mew representerer. Gud bedre, du som ikke fikk med deg dette bør vri deg i misunnelse.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky