Madonna: American Life

Sjarmerende mix av singer/songwriter-element og elektronika. "American Life" er ikke den beste plata Madonna har prestert, men likevel helt fenomenal popmusikk. Dama som gjennom 20 år har vært nummer 1, befinner seg fortsatt der oppe - på toppen.


Jeg er ikke helt overbevist om at han hun burde våge seg som rap'er, som hun gjør i tittelkuttet, men forsøket er heller ikke skjemmende.

Nesten alle låtene åpner med et enkelt (kasse)-gitarkomp, så også med albumets genistrek framfor noen, "Hollywood". Deretter finner den franske produsenten Mirwais Ahmadzai fram synthene. Kontrasten mellom verset og refrenget understrekes av en overlegent elegant produksjon.

Samme teknikk benyttes i nydelige "Love Profusion".

Det eneste jeg ikke liker, er den etter min oppfatning sjenerende bruken av vocoder på vokalen. Hun har gjort det med hell tidligere, men jeg syns det allerede begynner å låte umoderne. Og det stemmer i hvert fall ikke med Madonna - å være umoderne, mener jeg.

Men hvor tar hun sånne fantastiske sanger som "Nothing Fails" fra? Slike øyeblikk gjør at jeg glatt overser uvesentligheter som "Intervention", eller den overraskende likegyldige musikken hun har kommet opp med til den siste James Bond-filmen, "Die Another Day".

Som vokalist blir Madonna bare bedre og bedre. Hør hva hun gjør med "Static Process" - eller "Mother And Father". Her får hun riktignok en smule hjelp av teknikken, men det er... splendid.

Fins det artister som kan se tilbake på en så lang og like jevn produksjon som Madonna? Neppe. Det måtte være U2 og REM.

Albumet avsluttes vidunderlig - stille og rolig - med "Easy Ride".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.