Rest Of My Life: s/t

Rest Of My Life kommer fra Trondheim, og er nå aktuelle med debutalbumet. De blander pop med elementer av hardcore, og kommer bra ut av det.


Rest Of My Life består av Anders Kojen, vokal og bass, Kristian Dyrset på gitar og vokal, gitarist Reidar Wisløff og Morten Samdal på trommer.

Rest Of My Life spiller en slags emo, men det er mer riktig å si at de spiller pop med sterk hardcore-påvirkning. Det synges for det meste, men det brøles også en hel del. En aldri så liten crossover.

Rest Of My Life har gode overganger og drivende riff, men vokalen blir av og til litt flat. Arrangementene er storslåtte på sitt beste, som i "Sentiment; ignorance", "I’ll Brong Cheerleaders To Your Funeral", "My Navigator" og "Chapter For Chapter".

Vokalen funker veldig bra de gangene Rest Of My Life skrur ned tempoet. De gangene Anders Kojen synger på ordinært pop-vis, høres det ut som Locomotives på deres "Albert"-skive, og det er ikke så fryktelig spennende. Men for all del, vokalisten gjør ingen dårlig figur. Han kan nok gjøre seg bra live.

Rest Of My Life er på sitt mest uinteressante når instrumental-partiene drøyer ut, som i "There’s No Progress In Circle". Rest Of My Life har noe å slå i bordet med når de kjører på med kaotiske partier, når de blander rolig med hardt, harmonisk med kaotisk.

Med fantastisk coverart, sangtitler som "While Shooting For Stars, I Shot My Foot", "If You Have A Lemon" og "People Are Lonely Because They Build Walls Instead Of Bridges", og gode tekster, er det lett å la seg sjarmere av dette bandet. Særlig med tanke på det potensialet som ligger latent hos disse gutta.

Jeg håper å høre mer av Rest Of My Life i årene som kommer, og det tror jeg vi alle vil få.

Vinyl-utgaven vil bli gitt ut på amerikanske Chicxulub Records.


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.