The Yum Yums: Blame It On The Boogie

Yum Yums-sjef Morten Henriksen har i en årrekke skrevet forførende powerpop-låter for både sitt eget band og for andre, uten at så altfor mange har fått øynene opp for låtskriveregenskapene til mannen. Synd er det, for dette er en fyr med teft for fengende rockelåter.


Yum Yums har blitt kalt alt ifra tyggegummirock til popcornrock og tivolirock - men dette er nå egentlig straight forward pop/rock. Albumet overrasker ingen, men er igjen et godt eksempel på Henriksens evne til å skrive fengende låter. Nå bidrar også gitarist John Martinsen og bassist Thomas Dahl med et par låter, uten at det svekker Yum Yums i det hele tatt. Dahl tar seg også av leadvokalen på to av låtene.

Yum Yums er lett å like, men gjør seg best i korte doser. På "Blame It On The Boogie" får vi hele fjorten låter, og jeg er fremdeles av den gammeldagse oppfatning at ei skive gjør seg best med ti til tolv låter - uansett om vi snakker typisk treminutters-låter som dette. Men bevares, en overdose Yum Yums er da ikke den verste overdosen man kan gi seg selv...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Spanske Safety Pin Records inntar Gamla

(14.08.01) 6-8. september inntar den spanske punklabelen Safety Pin hovedstaden i det de fyller Gamla i Møllergata med dusinet norske band for å markere tidas kulturelle sentrum for skandinavisk rock. De fleste av banda har utgivelser på det spanske selskapet på samvittigheten. I tillegg kommer minst tre svenske orkestre dumbende innom på avslutningslørdagen.


Hyllestkonsert til Joey Ramone 8. mai

(23.04.01) Den norske Ramones-fanklubben arrangerer tirsdag 8. mai en hylllest konsert til nylig avdøde Joey Ramone. Stedet er So What!, sponsor er Budweiser som forøvrig gjør at inngangen er gratis. Folk fra Backstreet Girls og Yum Yums stiller opp på scenen.


The Yum Yums: She'll Come Around (sgl)

(15.02.01) Mange vil nok hevde at det å spille enkel, riffbasert tyggegummipop er, ja, nettopp den enkleste sak i verden å spille. Det er absolutt ikke tilfelle. Og for å gjenta hva jeg skrev om garasjepunkerne The Hives .”Noen har det i blodet. Her er det ikke teknikken som gjelder men rett og slett feelinga!” Yum Yums har definitivt popfølelsen i blodet.


The Yum Yums: Funzone (EP)

(08.02.01) 2001 ser ut til å bli et bra år for de gamle traverne innen norsk pop. Astroburger har knapt fyrt opp rakettene før Morten Henriksen og The Yum Yums er tilbake på banen med beina godt plantet i tivolidivisjonen av popland. Nam nam pop er det denne gangen også.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.