Aerosmith: Ultimate Hits
Aerosmith har en fanskare som minner om Pink Floyds. Noen liker Floyd "bare så lenge Syd Barrett var med". I tilfellet Aerosmith er det enkelte som utelukkende sverger til den første perioden Joe Perry var medlem - fra 1972 til 1979. Det har med "rock" i motsetning til "ballader" å gjøre. Merkelig, egentlig - all den stund bandets første singel var en ballade nettopp av det slaget de seinere er blitt så berømte for.
"Dream On" het sangen, og befant seg på det selvtitulerte debutalbumet. Selvfølgelig låter den smått annerledes enn megaproduksjonene på 90-tallet, men det har med - ja nettopp; produksjonen å gjøre. Det var sånn det låt den gangen, akkurat som da Deep Purple gjorde "Soldier Of Fortune".
Likevel er det mulig å skjønne tilhengerne av den første perioden. Det er mer pur rock over deres første utgivelser - og stort tøffere enn "Walk This Way" i original versjon, fra 1975, blir vel neppe rock'n'roll.
10 låter på denne samlinga stammer fra "Perry I"-utgaven, hele 20 sanger er henta fra tida etter 1987. Ingenting av det Joe Perry ikke var med på er inkludert - og det er vel like greit.
Det nyere materialet starter med megahiten "Dude (Looks Like A Lady)", og det er vel også like greit. Med "Permanent Vacation" (1987) var Aerosmith over i de virkelig store produksjonene, med full blåserrekke inkludert. Røtter: "Exile On Main St." med The Rolling Stones (1972).
Det fortsetter med nydelige "Angel", som vel må sies å være en slags mal for bandets seinere virke. Med en alldeles praktfull vokalist i front pøser de på med effekter; om noe band innimellom virkelig burde opptre med fullt symfoniorkester - ja, så må det være Aerosmith.
En annen Aerosmith-sjanger ivaretas gjennom f.eks. "Rag Doll", "Janie's Got A Gun", "Love In An Elevator" og "Livin' On The Edge" - midtempo rocklåter, spretne arrangement og døddrepende refreng.
På sett og vis var det mulig å drive Aerosmith uten Joe Perry. Det ville vært klin umulig om Steven Tyler hadde sagt takk og farvel. Han er en ubeskrivelig flink vokalist! Hva teknikk, rå styrke og innlevelse angår har han såvidt jeg kan forstå bare en "konkurrent" i den moderne rockhistoria: Bono.
Det hersker overhodet ingen tvil om at Aerosmith vil huskes som Det Virkelig Store heavy metal/ballade-bandet. Stikkord: "Cryin'", "Amazing", "Crazy" - og låta over alle låter i denne sjangeren: "Don't Wanna Miss A Thing", henta fra soundtracket til "Armageddon".
Låtskrivinga overlot de ved denne anledning til en av vår tids aller største komponister, Dianne Warren, men gudene skal vite at ingen kunne gjort den på samme vis som Aerosmith! Den ble deres største hit til dato, og her er jeg virkelig på linje med folket. Om jeg skulle tvinges til å velge meg én låt fra den internasjonale pop/rock-katalogen fra 90-tallet - så ble det kanskje denne? Jeg trur det.
Dobbel-CDen, som altså inneholder 30 låter, inneholder to splitter pine nye låter. Det kunne de like gjerne latt være. "Girls Of Summer" og "Lay It Down" skjemmer ikke albumet på noe vis, men de kommer neppe med på noen framtidig best of-samling.
Del på Facebook | Del på Bluesky