Wyclef Jean: Masquerade
For hip-hop'en er han for voksengenerasjonen hva Eminem er for ungdommen. Gjennom å mixe nær sagt ethvert tenkelige moderne "pop"-uutrykk, forsøker Wyclef Jean å nå alle. Det gjør han nesten også, men så fryktelig interessant - i reint musikalsk forstand - er han ikke lenger.
Han blei kjent som sjef i The Fugees (ganske riktig; karibisk slang for refugees). Han vokste opp i Brooklyn, men ble født på Haiti.
Således ligger det vel i blodet, at hans aller største inspirasjon - utenom hip-hop'en - er å finne i reggae. Wyclef Jean 2002 uten Bob Marley tredve år tidligere ville vært en helt utenkelig.
Jeg syns han er best når han holder seg relativt strengt til det konvensjonelle hip-hop-uttrykket - rett og slett fordi jeg ikke syns hva han gjør med de andre sjangerne verken er spesielt vellykka eller spesielt spennende.
Rett åt skogen går det i en oversentimental utgave av Bob Dylans "Knocking On Heaven's Door". Nå er World Trace Center blanda inn også i den låta...
En ny versjon av Tom Jones-hit'en "What's New Pussycat" kunne Jean også med fordel ha spart seg.
Hva er så utbyttet av denne utvilsomt oppegående herremannens 2002-utspill? Hele skiva er behagelig å lytte til, og feilskjæra er aldri så alvorlige at de blir direkte påtrengende.
Det er vanskelig ikke å sammenlikne med hans kompanjong i Fugees. Wyclef var først ute som soloartist (The Carnival, 1997), men så langt har Lauryn Hill tatt en klar ledelse på poeng. Kanskje på tide med et nytt Fugees-album?
Del på Facebook | Del på Bluesky