Et pop-show av edleste merke!
(Oslo/PULS) Mer kan man umulig forlange av en popkonsert. Destiny's Child er et sant fyrverkeri, både visuelt og musikalsk. Det nærma seg Beatles-tilstander i det 9000-tallige, svært så ungdommelige publikumet - og jeg skjønte dem godt. Pur pop, pur pop av aller edleste merke.
Destiny's Child / /
De er divaer; Michelle Williams, Kelly Rowland og Beyonce Knowles. Men divaer som kler å gå barbeint i lang kjole. (Og her snakker vi kjoler til terninkast 6, bare så det er sagt!)
De er rett og slett urstilige, ikke en gang håpløst tynne. Bare særdeles velproporsjonerte.
Full fres fra første takt i "Independent Woman Part 1". Musikken har alt hva moderne R&B har å by på. Fiffige arrangement, en dundrende bass, fantastiske kor (nedlagt på tape; I don't care), et alldeles strålende band (gitar, bass, trommer, keyboards, men dem var det aldri meninga vi skulle se - bortsett fra i en habil gitarsolo og en ditto trommesolo; joda - fjortenåringene rådigga en tre minutter lang trommesolo!)
Independent woman? Yes. I mine øyne utstråler disse unge kvinnene en type selvfølgelig og stolt femininitet som helt naturlig plasserer Whitney Houston & Mariah Carey-kobbelet i et lys like gammeldags som salgstallene deres.
Dette gjelder ikke minst om vi holder oss til det strengt musikalske. Destiny's Child er hypermoderne der de dels flyter på, dels videreutvikler den musikalske grunnstein som ble nedlagt av James Brown og Prince - ispedd små drypp hip-hop(kultur). "Nasty Girls" var bare så bra!
Nærmest den tradisjonelle syngedame-tradisjonen kom de i et mellomparti der de serverte solo-ballader. Til gjengjeld fikk de bevist hvilket stemmemateriale de besitter - og kontrollerer!
 BEYONCE KNOWLES: - Work it out! ( ) |
Beyonce Knowles fikk avslutte denne seksjonen, og det med en låt du nok kan forberede deg på å høre noen ganger. "Work It Out" er tittellåta fra Austin Powers-filmen der hun debuterer på lerretet. Etter en kort, effektiv og særs sjarmerende intro av hun som står for pratinga på scenen, Kelly Rowland, ble den en umiddelbar allsang-hit i Oslo sentrum.
Om de spiller på sex? Ohoi... Men det blir aldri vulgært, og nærmest pur sex kom nok et reint dansenummer, der de mannlige danserne fikk spille hovedrollen, i bar overkropp. Det var stilig det også, og de korte toppene som bekledde stolradene ble nok en stakket stund om mulig enda kortere.
Hver for seg er de tre glitrende vokalister, sammen er de hard core art. De gjorde noen nærmest a capella-lignende saker som var... Ja, rett ut sagt rørende flott å høre på - og det er verdt å merke seg at de ikke på noe vis velger enkle løsninger. Tidvis er deres harmonier så tette, og dermed så kompliserte å synge, at det de presterer uten videre må kunne karakteriseres som stor vokalkunst.
 BEYONCE KNOWLES: Pop-dronning, og snart har du henne på lerretet. ( ) |
Om de synger, "på ordendtlig", hele tida...? Ut fra hva de presterer i partier der de åpenbart er live, finner jeg ingen grunn til å mistro dem. Dette er jenter som kan sine saker, så enkelt er det med den saken.
Showet er med få unntak satt sammen av deres egne låter. John Fogertys "Proud Mary" var et overraskende, men desto mer gledelig, valg. Først saaaakte, så i turbotempo - før de raskt sklei over i "Jumpin' Jumpin". Snakk om å ta av! I salen, mener jeg - og den som ikke skjønner i hvilke strie strømmer blodet pumper hos tenåringer som opplever dette for første gang, skjønner ingenting av pop.
"Survivor" og "Happy Face" avslutta en pop-happening av det sjeldent store slaget.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.