Kwame: Volatile

Kwame er noe så uvanlig som et samarbeid mellom en afrikansk trompetist & metal-musiker (Kwame Boaten), og en svensk gitarist som til nå primært har hatt klassisk som sitt felt (Carl Ljungström). Disse traff hverandre noen år tilbake på et studenthjem for musikkstudenter i London. Det skulle vise seg å være starten på ”Volatile”.


Faren for et oppgulp av ufordragelig flinkismusikk ligger litt i luften når en klassisk gitarist av Ljungströms kaliber skal gi ut album. Men for å si det med det samme, dette er ikke flinkis på runkemåten. Lyden er til tider en anelse overdrevet klokkeklar og dagligstuevennlig, men det stopper der hva angår unødvendige spillerier.

Dessuten kan vel dette omtales som voksen musikk, og det er til tider et tilnærmet preg av barokk over noen av låtene, men det blir aldri påtrengende. Ljungström sørger derimot for fremdragende toner med sine seks nylonstrenger, som sammen med Boatens smakfulle stemme resulterer i svale, lett sørgmodige viser av den rolige typen. En fare ved slik lavmælt musikk er at visse elementer lett blir gjentagende. Til dels skjer det også her, for den samme stemningen gjentar seg nesten gjennom hele albumet. Og den er fin den, det er ikke det, men en dråpe mer variasjon hadde ikke vært å forakte.

Vokalen ligger til tider nært inntil Jeff Buckley, og er minst like intens og medvirkende. At strykere også har fått en rimelig stor rolle gjør det hele enda mer utsøkt, og det er ikke til å unngå å krøke seg sammen og nyte -som oftest.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.


Sviir - en sann svir!

(14.01.26) Et adrenalinskudd? Ja, helt opplagt. Sviir spiller seg rett inn i toppsjiktet i norsk rock.


Sondre Lerche - pop-maestro

(13.01.26) Han har sikkert hørt det før, men det er helt sant. Sondre Lerche er lyden av The Beatles i et annet sekel.