Gluecifer: Basement Apes

Vi sa fra hvordan dette ville gå allerede etter å ha fått en liten smakebit i hende. Men dette er altså nødvendigvis ikke Glue på full guffe - ikke hele veien, i hvert fall.


De stanger i vei med "Brutus", som låter akkurat som tittelen tilsier. To gitarer, bass, trommer. Rått bra. Men legger du deg i selene, vil du catche at de heller ikke her bare køler på.

Gluecifer har rett og slett vært ute etter å skape noen nyanser de fra før av ikke akkurat har vært mest berømt for. Hva sier du f.eks. til et virkelig fikst el-piano i "It Won't Be"? Eller "Little Man", ikledd strykere og snille gitarer - en låt som mest av alt framstår som en to minutter lang vuggesang? Da kjennes det godt å komme over i descent tempo og volum i energibunten "Not Enough For You"!

Når dette med "nyanser" er sagt - for her snakker vi virkelig nyanser: Gluecifer er seg sjøl, og du finner ikke så veldig mye bedre åpning/avslutning på vorspielet ditt enn å kjøre "Basement Apes" fra topp.

Gluecifer er primalrock for primalrockere. "Basement Apes" er breddfull av musikk for sånne som oss, men med fasiten i hånda holder jeg fortsatt en knapp på "Black Book Lodge". Om du ikke finner fram luftgitaren her, må vi nesten anbefale en time med Nick Cave solo.

I serien "PULS hjelper deg":

Du er hermed advart mot lange køer i øldisken umiddelbart før Gluecifer går på en scene i umidellbar nærhet av ærverdige Frogner Stadion i midten av juni.

Vær føre var - for her vil det være en skam av typen dødssynd å snu!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.