The Poor Rich Ones: Joe Maynard´s Favourites

Poor Rich Ones er et popband jeg virkelig har respekt for. Jeg har fulgt bandet siden de begynte, og syns de har mengder av kvaliteter og sterke låter å by på. Jeg vil faktisk gå så langt at jeg utroper dem til Norges beste popband. En tittel denne skiva så definitivt kan forsvare.

Av Anonym // 23.11.01

Jeg digger sånne historier! Og bare for at det skal være sagt; det er slett ikke noe dårlig valg av låter indianeren har gjort. Selv ble jeg overlykkelig over at "Mummy" - en av mine favoritter - var med. Skiva mi med den låta på har nemlig forsvunnet, og jeg har ikke fått rota meg til å kjøpe et nytt ex enda.

I tillegg til perler som "Fear Of Loosing", "Strong", "Kindly Country" og "Drown" (den er så bra!!!), har bandet spilt inn to nye låter. De to første sporene, "Milwaukee" og "Old Age And Failures" er begge flunkende nye. Sistnevnte er forresten nydelig. Coveren av "Hunting High And Low" er også fantastisk – nok en grunn til å ville eie denne skiva.

Noe av det beste med Poor Rich Ones er kanskje at selv om de er et popband som til stadighet er å se i avisene, så har de aldri solgt seg, for å si det sånn. Bandet har fortsatt kred – og jeg er overbevist om at de kommer til å beholde den! De er veldig lavmælte, men likevel er det noe ved dem som vekker interessen vår…

For å gi et lite eksempel; en venninne av meg ramlet en gang inn på en pub hvor det satt en fyr med kassegitar og sang. Det var en såkalt ”Åpen Mikrofon”-tilstelning. Hun ble sittende og høre på til han var ferdig, og gikk da selvfølgelig bort til ham og sa at ”du er kjempeflink” og sånn. Hun trodde bare det var en av pubgjestene som opptrådte. Etterpå fikk hun vite at det faktisk var vokalisten i Poor Rich Ones – et band hun også alltid har likt. (Hvis du leser dette, William Hut, så kan jeg fortelle at hun syns det er fryktelig flaut at hun ikke kjente deg igjen…)

Og det er nettopp det jeg snakker om her. Det er uhorvelig mange som vet om bandet, som liker det, men som ikke vet hvordan bandmedlemmene ser ut. De selger nemlig kun musikken sin, ikke seg selv.

Det siste Joe Maynard sa til Poor Rich Ones etter å ha tilbrakt mange timer sammen med dem var ”Watah-Sha” – en måte å uttrykke sjelefred på. Og det er vel kanskje ikke den dummeste beskrivelsen man kan bruke om musikken til Poor Rich Ones, eller hva?