Kylie Minogue: Fever

Jeg ser på ingen måte bort fra at dette kan være et noe ukorrekt standpunkt. Likevel: Jeg innrømmer glatt at jeg virkelig liker denne plata, på fullt alvor. Dette er god, gammeldags disco fra den tida da disco-musikken også var fullendte pop-sanger. I tillegg er det kult at nettopp Kylie Minogue gjør det. Ingen skal beskylde akkurat den dama for å følge allverdens trendnisser.


"Fever" er full dansemusikk, men altså ikke i slekt med Basement Jaxx og annen pop'ig housemusikk. "Fever"s røtter ligger i den streite pop- og discomusikken som steig fram i og rundt omkring soulselskapet Motown på 60- og 70-tallet.

Du har muligens hørt "I'm Coming Out" med Diana Ross? Sistekuttet her, "Burning Up", er tvillingsøstra.

Du har i hvert fall helt sikkert hørt "Can't Get You Out Of My Head" fra denne plata - og den er da vitterlig ganske så sneisen? Med unntak av trommene, låter kompet egentlig tidlig 80-tall, også fins her en dash av arrogansen til Bryan Ferry.

Flytter vi oss til tittelkuttet, ville jeg banna på at det var Green Gartside fra Scritti Politti som styrte både synthene og støttevokalen! Fantastisk!

OK; så holder det med tre-fire låter i slengen, da. Men det er vel greit å ha noen sånne skiver i samlinga også? Denne er i så fall sterkt å anbefale.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kylie lager disco, trenger vi det?

(23.11.20) Ja, det gjør vi! Hvis folk nå til dags får lov å gå med slengbukser fra 70-tallet, må det være lov å gjenopplive en sjanger som har vært i graven siden 12. juli 1979. Kylie Minogue er tilbake, og det er herlig. På starten av 2000-tallet sverget jeg til skate-punk og hardrock, men lite visste vennene mine at jeg ofte hørte på «Kylie Minogue – Fever» på MP3-spilleren min. «Disco» er godt på vei til å bli mitt nye guilty pleasure-album, selv om det skal sies at jeg ikke føler noe skam av å høre på det jeg vil lenger.


Kylie Minogue: Aphrodite

(12.07.10) Kylie Minogue kryper oppover i 40-åra, uten at musikken eller det fysiske ytre svekkes nevneverdig. "Aphrodite" minner ikke så rent lite om Madonna sine siste plater; med andre ord programmering fra start til mål i en ellers dansbar plate.


Bildespesial: Kylie Minogue i Oslo Spektrum

(11.06.08) Evigunge Kylie spillte for knappe 4.500 publikum i Oslo Spektrum i går. Mens reaksjonene på det musikalske har vært blandet, vil sceneshowet sikkert bli husket lenge. Puls har bildene.


Kylie har brystkreft

(17.05.05) Kylie Minogue har utsatt den kommende Showgirl-turnèen etter å ha fått brystkreft. Sykdommen er fortsatt på et tidlig stadium, men den australske popstjernen er allerede satt på et behandlingsprogram.


Feberhet disco med Kylie

(01.06.02) Ja, jeg fikk en del hånlige flir da jeg sa farvel til laget jeg holdt følge med i forkant av konserten. En kollega av meg i streik sa det slik: - Hun er sikkert fin, men hva i helvete skal du der å gjøre? Et jævla digert disco, ikke sant? På scenen! Han tok ikke helt feil, bortsett fra alt som lå i den ignorante undertonen: Kylie Minogues "Fever Tour" er et jævla digert disco, javel - men hvilket disco!


Kylie Minogue: Hits +

(21.11.00) Lille, australske Kylie er seks år etter sitt første "Greatest Hits"-album ute med enda en samling hit'er. Hun ga for ikke lenge siden ut sitt "Light Years"-album, som vel egentlig ikke har vært noen stor suksess annet enn i England og Australia, og hun er aktuell med singelen "Kids" i en duett med Robbie Williams. Det var kanskje i forhold riktig taiming til dette å gi ut en ny samling av hits, men var det egentlig nødvendig?


Kylie Minogue: Light Years

(06.10.00) Årets mest overraskende eller årets mest forutsigbare pop-album - alt ettersom man velger å se det. Etter noen år der hun svært så aktivt har flørta med en type mer kunstferdig rock, er Kylie Minogue tilbake der hun starta; i et landskap av pur pop - som hele klodens elskelige Kylie.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.