Kaospilot på So What!: En onsdag med vreng
(Oslo/PULS): Jeg løp som et svin for å rekke Kaospilot, det første bandet som skulle på, og det bandet jeg i grunnen dro dit for å se. Hovedbandet- Fourty Two - hadde jeg hørt svært lite om, men ryktene fortalte om et groovy metall-band.
Fourty Two, Kaospilot / /
Det var ikke fullt med mennesker da vi kom, men heller ikke glissent. På anlegget ble det blant annet spillt gamle Lash Out- og Refused-slagere, som satte en fet stemning. Vi ventet ikke lenge før ting begynte å røre på seg på scenen.
KAOSPILOT
Kaos, metall, emo og naglebelter er stikkord for dette relativt nye Oslo-bandet. Gutta har imidlertid holdt på i andre band, som også har luktet litt på kaos, metall, og emo.
De fem i bandet startet rett på med piggtråd-riff som røsket hardt der en sto. San Diego-vibbene er sterke i dette bandet, men ettersom Pilotene har endel mer metall og mindre punk, så høres dette faktisk litt mer ut som frenzy svenske-core med power.
Innlevelsen fra bandet var dynamisk, og det var god punch når det mang en gang tok av. Dette kan nok også være mye takket være en trommis som faen vet å slå hardt, og som har fengende forståelse og kreativitet ovenfor de takter han spiller.
Jeg synes imidlertid de mer renspikkede emo-partiene deres trekker endel ned. Det kan være fint med litt bølger i bråket, men jeg synes faktisk det gode emokaoset ofte forsvant i mer skjema-basert og forutsigbart piss-i-buksa møl, og jeg pisser ikke på meg med mindre jeg må!
Når det er sagt, så har nok Kaospilot en god fremtid i vente, for denne typen HC er nemlig blant de større i Europa akkurat nå, og til lørdag slipper bandet sin første syvtommer på tyske Nova Recordings. (Release-partyet holdes på Yabasta-huset på Frøen).
Vi rakk såvidt å trekke litt luft og en sigg, før det nok en gang var bråk å høre fra kjeller'n. Endel folk hadde stikki hjem, men det var enda nok folk igjen, og de begynte å bli brisne.
FOURTY TWO
En kunne kjenne bassen som duret i brystet da alle instrumentene for første gang kunne høres. Bandet består av to gitarister, bassist, vokalist, og trommis. Det viste seg snart at disse folka var mer orientert innen MTV-sell out-core enn den bastard-rocken jeg sovner til hver natt.
Det var groovy i en kort periode, inntil en fikk bekreftet at dette bandet ikke hadde mye nytt å komme med. Bandmedlemmene sto og groova etter hiphop-rytmer en har hørt titusen ganger før fra band som Helmet, Biohazard, og i disse dager Korn, Linkin Park osv. Det fenget imidlertid litt at vokalisten minnet meg en smule om en wrestling-helt jeg dyrket i tidligere alder. Kult var det også, da den samme karen ga gitaristen en fik på kinnet mens de spilte.
Ellers kan jeg ikke si annet enn: Hvis du liker de banda jeg har sammenliknet Fourty Two med, så kan det være at du digger dette også, for det gjorde publikummet i denne bula.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.