Popscore: Sweet EP

Sekstett med geografisk utgangspunkt i nordvestlandet og Oslo-området. Med andre ord - studenter. De debuterer med en 5-spors EP, og her er det all grunn til å holde øra på vidt gap.


Det første jeg tenkte var: Ultravox! Men jeg skjønte raskt at det hadde mest med vokalisten, Frode Aga, å gjøre - ikke bandet som sådan.

Popscore er nemlig ikke noe tilbakeskuende pop-band. Men pop-band, det er de.

Hvor ofte hører du et mini-album der alle sangene er av en kvalitet slik at du ønsker å høre dem påny? Slik sett er "Sweet" et ypperlig innspill i debatten om "framtida" - som enkelte mener vil bestå av 4-5 timer lange album... Trøste og bære. Heller da, fem sanger som virkelig holder!

Popscore kan tilsynelatende det meste innen sin sjanger allerede. De skriver like stilreint som Frank Hammersland, og er like gode enten de køler på eller er ute etter mer luftige og ledige stemninger.

Uttrykket "køler på" skal forresten ikke oppfattes for bokstavelig. Popscore er et sofistikert pop/rock-band som legger stor vekt på varierte arrangement, til fordel for bånn pinne hele tida. Oppsiktsvekkende nok, all den stund de er satt opp med to gitarer (og altså ikke keyboards). I slike tilfelle fins det nesten alltid i hvert fall en gitarist som bare stille amp'en på 11... Men ikke i Popscore. (Fins han, får han i så fall ikke lov.)

Anbefales på det varmeste, og vi presenterer: Popscore! På vokal og gitar; Frode Aga. Gitar og vokal; Ole Rasmus Hjelle. Gitar og vokal; Otto Pay. Bass og vokal; Odd Inge Rand. Trommer: Alf Magne Hillestad.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.