John Pål Inderberg: Baritone Landscape
John Pål Inderberg har deltatt på rundt hundre plateinnspillinger. Det var dermed på høy tid at han fronta den aller første under eget navn. Det har blitt et glitrende portrett av en flott musikant med en klar og tydelig musikalsk visjon.
50 år unge/gamle John Pål Inderberg har vært en sentral skikkelse i norsk jazz i flere tiår allerede både som musikant, retningsgiver og lærer ved den etter hvert så sagnomsuste jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Etter å ha bidratt med sin distinkte saxofontone på plater med alt fra Stage Dolls, via Tre Små Kinesere til Nidaros Domkor, har Inderberg i stadig større grad bestemt seg for å begrense seg og konsentrere seg om det som er viktig - for han.
Det betyr at han etter hvert bare benytter den store barytonsaxofonen - et instrument som nesten virker som det er bygd for Inderberg. Det er heller ingen som helst tvil om hvor han har henta det musikalske uttrykket/språket. Etter det anerkjente arkeologer kan slå fast med stor grad av sikkerhet, så har John Pål Inderberg i stadig større grad vært trofast mot arven etter inovatører som Lee Konitz og Warne Marsh - begge saxofonister som Inderberg har jobba en hel del sammen med - og ikke minst cool-skolens grunnlegger; ideologen, komponisten og pianisten Lennie Tristano.
Tristanos og hans disiplers filosofi, gikk i stor grad ut på at de benytta eksisterende akkord-sekvenser i kjente låter, men tok dem videre gjennom å spille lange, logiske linjer som tema eller låt - noe som førte til at det blei ei helt ny låt ut av det. De nye navna på låtene hinta ofte tilbake til hva som hadde vært utgangspunktet. På denne CD-en får vi f.eks. en Konitz-komposisjon som heter "It´s You", og som stammer fra standardlåta "It´s You Or No One".
Både Konitz og Marsh er godt representert på komponistsida, men vår mann står for bortimot halvparten av låtene, bl.a. en flott hyllest til sin mangeårige kollega og venn, bassisten Bjørn Alterhaug - "Bassalter".
Inderberg er i stand til å få det store hornet til å groove i større grad enn de aller fleste. Han kler hornet og hornet kler han - med eller uten fuss eller hva det nå enn er som får hornet til å låte nesten som en elgitar ved enkelte anledninger. Tøft! Han er i stand til å få de lange, klare linjene til å flyte varmt og logisk avgårde, og det som er komplisert, får John Pål Inderberg til å virke så såre enkelt.
I løpet av de seineste åra har musikken utvikla seg i takt med bandet til Inderberg, The Zetting. Bassist Sondre Meisfjord er bare halvparten så gammel som sjefen, men har tydeligvis skjønt det meste allerede. Hvilket fundament! Trommeslager Ernst-Wiggo Sandbakk og elpianist - Inderberg ønska et annerledes klangbilde og droppa flygelet og har lykkes med valget - Vigleik Storaas, sørger for at dette har blitt, både kollektivt og solistisk, et meget sterkt band med svært så internasjonale kvaliteter.
Som om ikke dette er nok, avsluttes dette ballet med Inderbergs utrolige vokale C-moment. Det er både morsomt, musikalsk heftig og noe så inn i helvete originalt, hans måte å rappe/snakke/mumle/improvisere på - mange av de samme komplimentene som kan brukes på resten av musikken.
Del på Facebook | Del på Bluesky