Sunshine var beholdninga
(Oslo/PULS): Det var egentlig tsjekkiske Sunshine jeg hadde gledet meg til denne kvelden, og de skulle visstnok være support. Hovedbandet Dead Moon visste jeg fint lite om annet enn at det er et punkrockband med lang historie, og en stor fanskare.
Dead Moon, Sunshine / /
Det luktet klamt i lokalet da vi ankom, og det må minst ha vært over hundre personer der denne kvelden. Bandet hadde begynt, og jeg løp rett bort til gjerdet foran scenen. Isningene strømmet nedover ryggen da Sunshine fremførte sin melodiske, og til tider litt hektiske rock.
De tre så bra ut på scenen der de sang og spillte på trommer, gitar, bass, og synth. Sanger fra deres Velvet Suicide-LP ble fremført med stor verdighet i tillegg til nye låter fra den nylig utgitte Necromance.
For de av dere som ikke har hørt dette bandet før, går det kansje an å nevne band som The Cure og Make Up til sammenlikning. Men Sunshine har en særegen måte å gjøre sin musikk på, og de holder interressen oppe gjennom kreativiteten i låtene sine.
Med syltynn kropp ettersittende bukser, og utseende som et A4 hero-vrak gav vokalisten/gitaristen oss et sjarmerende bilde av gruppa. Kroppen hans bevegde seg naturlig etter musikken og fikk små spasmer der det var nødvendig. Jeg digga det jeg så og hørte, men det så ikke ut til at alle på So What! delte min mening, for det var skremmende tomt foran scenen iforhold hvor mange som egentlig var kommet.
Dead Moon
Da Dead Moon begynte rigginga, hopet menneskene seg sakte men sikkert opp og det ble fort trangt. Jeg fikk følelsen av at jeg hadde gått glipp av noe stort da jeg så de entusiastiske konsertdeltakerne. Da alt var klart, sto tre nye personer på scenen, og showet startet. En kunne se fra langt hold at den ene kvinnen og de to mennene var garva rockere, og jeg smilte med ett.
Det kunne noen ganger høres ut som heavyrock med bena godt plassert i gammal punk. Det drev godt til tider, og Dead Moon hadde også evnen til å gi klisjefyllte riff en ekstra vri slik at det ble mer spennende. Andre ganger hadde de lange rolige temaer.
Stemningen var stadig høy, og det så ut til at de aller fleste satte stor pris på dette bandet. En skulle nesten tro folk slukte alt uten å tenke, for jubelen sto høyere da Dead Moon-gitaristen gav sin respekt til Sunshine enn da bandet spillte selv for drøye tyve minutter siden.
Til tider rocket de godt, men jeg følte imidlertid ikke at bandet klarte å gi fra seg hverken fugl eller fisk da de gode tingene til sist forsvant i havet av kjedelige punkrock, eller dønn kjedelig heavy.
Jeg forlot lokalet med god følelse, men irriterte meg over det faktum at konserter i Oslo på død og liv må ha ett hovedband og ett supportband, istedet for å se på konserten som ett show med to eller flere band. Folk blir tydeligvis helt psyka ut når supportbandet står på scenen, og det blir lite rom for klimaks - til tross for hva det kunne vært hvis Sunshine hadde vært headlinere.
Del på Facebook | Del på Bluesky