Dead Moon: Dead Ahead

Yes, da var klodens tøffeste trio tilbake med ny skive. "Dead Ahead" er Dead Moons trettende studioalbum - og selv om vi skriver 2004, er det fortsatt noen som sverger til å spille inn platene sine i mono.

Av Espen R. Hovelsen // 18.03.04

Vi får her servert elleve rykende ferske låter, alle signert Fred Cole selvsagt. Han og kona Toody Cole pusher 60, men spiller fortsatt fletta av de fleste av dagens unge wannabe-rockere. Sammen med trommis Andrew Loomis (bare 43 år gammal), utgjør de en eksplosiv trio som snekrer de vakreste rennesteinsballader og heftigste upolerte garagerockere du kan tenke deg. Dead Moon er the real thing; rått og primitivt.

Kjenner du bandet fra tidligere, er det få overraskelser du har i vente på "Dead Ahead"-skiva. Kvalitetsmessig ligger dette på høyde med "Destination X", men ikke helt oppe på nivået til legendariske "Stranded In The Mystery Zone" og "Strange Pray Tell".

Men det åpner på best mulig vis; "Signs Of Departure" er en utrolig stilig rocker som fort kan plasseres oppe på bandets topp ti liste. Påfølgende "One World" har omtrent de samme overgangene og lik oppbygning som "It`s Ok" og "Point Of No Return", og kommer garantert til å skape ekstremt gode vibber når den framføres live. En fresk åpning altså, før vi roer det ned med "An Occupation Of You", som er en typisk Dead Moon skrangleballade i samme leie som "Can`t Do That", men ikke like bra.

Andre høydepunkter inkluderer "Go My Way" med Toody på vokal. Dette er like mye en skranglepop-låt som en rockelåt, og har blitt til en nydelig liten 2-minutters sak.

"The 99`s", også med Toody bak mikken, er en høyoktavrocker ala "Rescue Me" og "Running Scared". Også dette er prima saker.

Ellers er låtene av godt gammel merke, men mangler kanskje det bittelille ekstra som de hadde i glansperioden tidlig på 90-tallet.

Fred Cole er i tillegg en genial tekstforfatter, og lyrikken på dette albumet er av like solid kaliber som alltid. Men det virker som om det er en litt mer skeptisk Cole som har tatt pennen fatt denne gangen. "Dead Ahead", "Sign Of Departure", "All Sold Out", "War is Blind" er noen av titlene, og det virker på meg som han ikke har sett like lyst på livet i skriveperioden til dette albumet. Kan godt tenkes jeg tolker tekstene på feil måte, men jeg aner en Fred Cole som er noe mer betenkt i forhold til utviklingen her på planeten.

Det er mange her i landet som har et sterkt kjærlighetsforhold til Dead Moon, og de trofaste fans vil uten tvil komme til å elske dette albumet like høyt som alt annet i backkatalogen.

Dead Moon gjester Norge i slutten av mai, med konserter i Tromsø (Blå Rock), Bergen (Hulen) og Oslo (Garage). Be there!