Khold: Masterpiss Of Pain

Khold er et splitter nytt svartmetallband fra Oslo. Debutskiva deres ligger i hyllene fra og med 23. april.


Stilen deres ligner ikke spesielt mye på det en hører av svartmetall i disse dager, det kan derimot minne om gammel Darkthrone og Incarnator.

Låtene er tunge og seige, og de blir drevet fremover av nedstemte gitarer med masse skitten vreng og av en dyp, buldrende bass, dette er de mest karakteristiske trekkene i Kholds musikalske uttrykk.

Riffene er mørke, tunge, onde, drivende og disharmoniske og de finner sin plass fint i et skittent, men fyldig lydbilde. Låtmaterialet er stort sett bra, sett bort fra et par spor som bare gjentar seg selv og som er lite givende.

Ja, den har noen mangler, men dette er alt i alt en finfin debutpate fra Khold, som vi ser fram til å høre mer fra.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Khold: Krek

(12.11.05) Khold er tilbake, og i tradisjon tro følger de sin gode gamle oppskrift. Det handler med andre ord om seig black metal. De norske tekstene, som er et annet av Kholds varemerker, er selvfølgelig på plass her også.


Turbo-hyllest: Hvem er kveldens megaoverraskelse?

(15.06.01) I kveld er det klart for slippfest for hyllestskiva til Turboneger - Alpha Motherfuckers - på John Dee i hovedstaden. På plakaten er de kristne Iggy-rockerne Silver satt opp mot satanistene Khold, i tillegg til Piledriver, Team Spirit og Russian Poker. Men hvem skuler seg bak den bebudete megaoverraskelsen?


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.