Emma Bunton: A Girl Like Me

Emma Baby Spice Bunton er tredje krydderjente ute med langspiller på egenånd. Flop'en som ramma både den site Spice Girls-skiva og Mel B's album forteller sitt om at merkenavnet "Spice Girls" ikke lenger er noen garanti for kommersiell suksess. Jeg tror Emma B. greier seg fint likevel.


Åpningskuttet, "What Took You So Long", er i hvert fall et 100% sikkert kommers-kort. Men la oss ta det viktigste først: Kan Emma Bunton synge?

Jeg har alltid ment at Mel C er aleine i denne kvartetten om å han en særegen stemme, en røst man husker og umiddelbart gjenkjenner. Emma Buntons solo-debut endrer forsåvidt ikke dette inntrykket, men - hun synger mer enn bare helt OK. Hun synger kanskje en smule rett fram, en anelse pregløst - men i hovedsak reint & pent & fint.

Kompet er også fint - tilpassa streit pop, slik meninga må ha vært. Her hentes elementer både fra Madonna og Janet Jackson (samt 70-talls-disco), uten at lydbildet noen gang blir vovet. Veldig ofte er det faktisk svært så akustisk prega.Emma Buntons hensikt med å lage plate har ikke vært å revolusjonere noe som helst.

I dette ligger selvfølgelig også opptil flere begrensninger. Ta "Spell It O.U.T."; en alldeles glimrende popsang. Men der trekløveret Janet Jackson/Jimmy Jam/Terry Lewis ville gitt den bunn & tyngde, blir den i produsent Andrew Frampton/Emma Buntons hender liggende å vake i... ingemnansland. Oppå, liksom - uten at den virkelig berører.

Nøyaktig det samme skjer i "She Was A Friend Of Mine".

Da har jeg adskillig mer sans for den klart Motown-inspirerte, uptempo lekre saken vertskapet har kalt "Better Be Careful"!

Helt til slutt serverer hun en cover av Edie Brickell & The New Bohemians akk-så-kjente "What I Am". En fantastisk fin sang - men det visste vi jo fra før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.