Emma Bunton: A Girl Like Me

Emma Baby Spice Bunton er tredje krydderjente ute med langspiller på egenånd. Flop'en som ramma både den site Spice Girls-skiva og Mel B's album forteller sitt om at merkenavnet "Spice Girls" ikke lenger er noen garanti for kommersiell suksess. Jeg tror Emma B. greier seg fint likevel.


Åpningskuttet, "What Took You So Long", er i hvert fall et 100% sikkert kommers-kort. Men la oss ta det viktigste først: Kan Emma Bunton synge?

Jeg har alltid ment at Mel C er aleine i denne kvartetten om å han en særegen stemme, en røst man husker og umiddelbart gjenkjenner. Emma Buntons solo-debut endrer forsåvidt ikke dette inntrykket, men - hun synger mer enn bare helt OK. Hun synger kanskje en smule rett fram, en anelse pregløst - men i hovedsak reint & pent & fint.

Kompet er også fint - tilpassa streit pop, slik meninga må ha vært. Her hentes elementer både fra Madonna og Janet Jackson (samt 70-talls-disco), uten at lydbildet noen gang blir vovet. Veldig ofte er det faktisk svært så akustisk prega.Emma Buntons hensikt med å lage plate har ikke vært å revolusjonere noe som helst.

I dette ligger selvfølgelig også opptil flere begrensninger. Ta "Spell It O.U.T."; en alldeles glimrende popsang. Men der trekløveret Janet Jackson/Jimmy Jam/Terry Lewis ville gitt den bunn & tyngde, blir den i produsent Andrew Frampton/Emma Buntons hender liggende å vake i... ingemnansland. Oppå, liksom - uten at den virkelig berører.

Nøyaktig det samme skjer i "She Was A Friend Of Mine".

Da har jeg adskillig mer sans for den klart Motown-inspirerte, uptempo lekre saken vertskapet har kalt "Better Be Careful"!

Helt til slutt serverer hun en cover av Edie Brickell & The New Bohemians akk-så-kjente "What I Am". En fantastisk fin sang - men det visste vi jo fra før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.


Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.