Apocalyptica: Cult

Finske Apocalyptica har i løpet av de siste årene fått en god del oppmerksomhet. Ikke uten grunn. Disse fire gutta spiller nemlig metal på fire celloer, noe som er en smule originalt - for å si det mildt. De ble først kjent med albumet "Apocalyptica Plays Metallica By Four Cellos", hvor de som tittelen tilsier covret kjente Metallica-låter. "Cult" er gruppas tredje album. Det har vært ute på markedet en god stund allerede, men fortjener all den oppmerksomheten det kan få.


"Cult" består nesten bare av egenproduserte låter. Hjernen bak er leadcellist Eicca Toppinen, som i likhet med de tre andre medlemmene - Paavo Lötjönen, Perttu Kivilaakso og Max Lilja - er utdannet på det anerkjente Sibelius-akademiet i Helsinki.

Plata er fullpakket med gode komposisjoner som kan treffet hjertet til både sinte blackere og prestisjefylte klassikere. Låtene er stemningsfulle og tøffe på en gang, og ekstra heftig er det når guttene har distortion på celloene!

Det er tydelig at Apocalyptica er inspirert av Metallica. Melodiene har stor likhet, men det gjør absolutt ingenting. Denne plata er en klar ener uansett. Personlig fikk jeg meg en uhyre god latter da jeg hørte deres versjon av Edvard Griegs "Dovregubbens Hall", som ved siden av to Metallica-låter ("Until It Sleeps", "Fight Fire With Fire"), er de eneste coverlåtene på plata.

Grieg-komposisjonen er en av de aller tyngste og hardeste låtene på plata, og på slutten øker de som rakkern og ender opp med å spille salige Edvard i deathmetal versjon!! Gud bedre...

Lydbildet er godt utfylt, og... "Cult" til en fryd for øret. En fryd for sjelen også.

Når djevler skal sove, hører de på Apocalyptica!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Metallica på cello

(01.07.26) Jeg er veldig glad for at stadig flere rockeband endelig har tatt til vettet og drar inn cello.


Apocalyptica: Metallica på cello

(24.01.23) Bare i Finland kan en klassisk utdanna cellistkvartett finne ut at de skal bli et Metallica tribute band, gi ut ei skive der de spiller åtte Metallica-låter fordi “noen” i et plateselskap tenkte det hadde vært morsomt - for så å oppnå massiv internasjonal suksess.


Apocalyptica: Apocalyptica

(22.02.05) Riktignok kommer det mye bra metal fra landet med de tusen sjøer, men Apocalyptica er ikke blant de som havner i skuffen merket kvalitet. Dette selvtitulerte albumet er rett og slett en begredelig affære.


Limbo State – nesten-progrock

(25.09.26) Tenk at det fins et norsk band som spiller helt nyskrevne sanger som i hvert fall minner om progrockens storhetstid.


Uforlignelige Chaka Khan

(22.09.26) 73 år gamle Chaka Khan viser seg som funkmonsteret som nekter å gå av med pensjon. Dette er virkelig bra!


En lun aften i gamlebyen, Fredrikstad

(21.09.26) Den som leiter, den finner. Lørdag fant vi en lokal kulturperle i Fredrikstad. Christen Hvams sanger er oppsiktsvekkende gode.


Beck rir alene, og treffer rett i hjertet

(20.09.26) Det er sju år siden Beck sist ga ut et album, og på "Ride Lonesome" vender han tilbake til den melankolske og lavmælte siden av seg selv. Dette er et album som umiddelbart leder tankene mot "Sea Change" og "Morning Phase", men samtidig føles det som nok et nytt kapittel i Becks evige utforskning av sjangre og uttrykk.


Originalt, spennende, intrikat

(19.09.26) Dette var rett og slett fantastisk fascinerende avant garde som jeg ikke har opplevd siden det glade nittitallet.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.