Guddommelige Kråkevik

(Voss/PULS): I det Herborg Kråkevik inntok scena i Idrettshallen på Voss, slo det meg umiddelbart: Jazzsangerinna Sarah Vaughan blei kalt The Divine One. Noen det passer bedre å kalle guddommelig på norsk enn Herborg Kråkevik kan jeg ikke forestille meg. De 90 minuttene i hennes selskap var en voldsom bekreftelse på det.

---

Herborg Kråkevik / /

Av Tor Hammerø // 08.04.01

---

Herborg Kråkevik er i besittelse av noe ubeskrivelig som svært få har: Hva hun enn gjør, så gjør hun det med en tydelighet, ekthet og verdighet som kun de aller, aller største har. Dette er ikke noe som kan læres noe sted - det er noe man enten har eller ikke har. Hun har det altså i bøtter og spann.

Sammen med de 16 strykerne i TrondheimSolistene, pianisten Helge Lilletvedt, perkusjonisten Helge Nordbakken og trompeteren par excellence, Palle Mikkelborg, tok Kråkevik oss med på ei reise i sin og vår alles sangskatt. Hun hadde fått et telegram fra Bjørnstjerne Bjørnson i anledning konserten der han takka for at hun tok vare på sangskatten og ga henne noen gode råd om hvordan skulle oppføre seg på jazzfestival. Bjørnstjerne ba henne bl.a. om å synge for allmuen, slik at de kunne glemme munn- og klovsjuken, Vidar Kleppe og andre mangelsjukdommer ei lita stund. Om vi gjorde!

Kråkevik - som er en posør, og som har lov å være det - tok for seg store deler av musikken fra sin suksess-CD og som vi alle, unge og gamle, har eller bør ha et nært forhold til. Vi snakker om en viktig del av kulturarven vår, som Kråkevik løfter fram på et forbilledlig vis. Hun synger den, tolker den og forfører oss med den på slikt vis at ingen kan gå uberørt ut av møtet med henne. De som gjør det er i tilfelle ikke i besittelse av et varmt hjerte. Ingen har man elsket over henne synger den guddommelige. Vi som var tilstede er mer enn villige til å sende ordene i retur.

PALLE MIKKELBORG: Antageligvis den mest elskede utenlandske musiker i Kongeriket i disse tider. Foto: LMN/Vossajazz ( )

Palle Mikkelborg - som også er en posør, og har lov til å være det - kler Herborg - hun er blant dem vi har lov å være på fornavn med - og hennes uttrykk til bortimot perfeksjon. Sjøl om dette er en norsk toneskatt, så har Mikkelborg fullt grep om den, og med den lufta og det rommet han gir oss i spillet sitt får vi alle luft til å være med på reisa. Mikkelborgs solo-nummer, hans egen komposisjon "Lullabye-Bye", er noe av det vakreste som er vederfaret undertegnede på lang, lang tid - i tillegg til Herborg da, må vite.

I tillegg til å være en stor sanger, er Herborg Kråkevik et menneske med stort vidd. Hennes humoristiske "novelle" om hvordan hun hadde takla at Nils Petter Molvær hadde vunnet Spelemannprisen i stedet for henne, vitner også om et menneske med stor sjølinnsikt og sjølironi. Fornøyelig, er bare forbokstaven.

Festen blei avslutta med noe så moderne som Joni Mitchells 70-talls-klassiker "Both Sides Now", i vakker norsk oversettelse - og hvis noen er i tvil om at Herborg også kan dette, så kan det herved bevitnes at det kan hun - veldig!

Vi er alle klokere etter møtet med Herborg Kråkevik. Kjærlighet er et ord som surrer i bakhodet når disse ord skrives, og at lyden var laga med kjærlighet får ved denne anledninga en helt spesiell betydning når det er Stig Henriksen - hennes aller kjæreste - som ratter den med meget nennsom hånd.

Festen starta i et inferno av lyd, bråk, støy, mas. Kontrasten til det vi blei presentert kunne ikke vært klarere. Vi blei nemlig bydd på en kveld med så store doser skjønnhet som mulig. Og du verden som den guddommelige har dette ubeskrivelige!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky