Varierende kvalitet fra Hellride

(Tromsø/PULS): Gromguttene i Hellride gjestet Tromsø og Kaos på fredagskvelden. Et band som av mange er blitt spådd til å bli arvtagerene etter Gluecifer (men da må de jo de bli skikkelig dårlig eller oppløst først...!), noe som ikke var så veldig åpenbart på fredag.


Hellride / /


Men først: The Nihilists fra Tromsø. Dette bandet blir bare bedre og bedre for hver gang jeg ser dem. Fra å ha begynt som et ufokusert, litt kjedelig rawk-band, er de nå blitt adskillig mer potent på scenen og framstår snart som det monsteret de skal og bør være. Morsomt.

Over til Hellride, som åpnet konserten sin veldig forsiktig og veldig tamt. Det virket ikke som om alt satt, og bandet så ut som de leita ganske hardt etter de gode låtene og de gode riffene - uten å lykkes i å finne dem.

Dette bedra seg plutselig den siste halvtimen, da bandet var akkurat så tight, fett og svett som god rawk skal være - og da de kjørte avgårde ekstranummrene var det ingen tvil om at de eide publikum (ganske få, men ekstatisk) totalt.

Foreløpig, dog, mangler de både låter og trening til å kunne rekke Gluecifer lengre enn til knærne, men det er da verdt å notere seg at Gluecifer har nesten 10 års lengre fartstid. Og at Hellride tross alt er et av de få bandene i Norge som når Glue' langt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Spanske Safety Pin Records inntar Gamla

(14.08.01) 6-8. september inntar den spanske punklabelen Safety Pin hovedstaden i det de fyller Gamla i Møllergata med dusinet norske band for å markere tidas kulturelle sentrum for skandinavisk rock. De fleste av banda har utgivelser på det spanske selskapet på samvittigheten. I tillegg kommer minst tre svenske orkestre dumbende innom på avslutningslørdagen.


Aktiv helg i Tromsø

(30.03.01) (Tromsø/PULS): Tromsø som konsertby blir bare bedre og bedre. De neste dagene skal d'Sound, Hellride, Hellbillies og Bel Canto spille i Tromsø. Og Bel Canto skal til og meg gjøre en konsert neste fredag. Jøss.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.