Derfor slår norsk musikk an i UK nå!
De siste åra har vi fått en eksplosiv økning i eksport av norsk musikk. Hvorfor kommer den akkurat nå? Er norsk rock plutselig blitt så mye bedre sånn over natta? Svaret må nødvendigvis bli sammensatt. Flere komponenter spiller inn. Men først og fremst har vi fått et mangfold og en kvantitativ økning av artister som tør å satse på et eget uttrykk og som representerer et ambisjonsnivå som tvinger dem ut av landet for å utnytte markedspotenialet og ikke minst markedsgrunnlaget som gjør at de kan dyrke sin egenart.
Med meget få unntak har ingen av de store selskapene her hjemme klart å skape innpass for sine artister utafor grensene. Det i seg sjøl er oppsiktsvekkende, men kanskje ikke bare. De store norske selskapene har i alle år med en oppegående og reflektert presse rundt seg blitt kritisert for å være bakstreberske og lite villige til å satse på egenart.
Selskapene har i stor grad satsa på artister som enten er bonsk særnorske og som appellerer til mest EU-motstandere og/eller den norske helgefylla, eller artister som framstår som bleke kopier av etablerte verdensstjerner. I tillegg forvalta de store selskapene samtlige artister som latterliggjorde norsk musikkpotensiale gjennom Melodi Grand Prix, og skapte et bilde av impotente norske artister som alltid satt igjen med Svarte-Per og en stor smultring.
I kjølvannet av nyveivbølgen på begynnelsen av 80-tallet, begynte istedet mange små selskaper å bygge opp et eget nettverk av kontakter mot sine sjelesøsken i utlandet. Musikk som i utgangspunktet var helt på sida av kommeriselt potensiale, men som utafor Norges grenser hadde store nok nisjemarkeder til å overleve uten å kompromisse. Dette har punk- og metallband utnytta i mange år allerede. Nå er tida kommet til de mindre brautende uttrykkene.
Et meget viktig poeng er også at vi har mangedobbelt antall norske artister innenfor disse såkalte smalere sjangerene, samtidig som grensene mellom båser og miljøer er mer utviska enn på lenge. Et større konserttilbud her hjemme, har økt markedet for flere og smalere artister. I tillegg er det ikke like relevant å snakke om smale retninger på samme måte som før. Større fokus blir satt til selve formidlinga, og ikke bare formen innholdet kommer til uttrykk på.
Men hvorfor vier britiske medier såpass mye spalteplass på norske artister som sliter her hjemme med å bli synlige. Hvor mange ofra Kings Of Convenience en tanke før de plutselig ble flaggbærere for en ny visebølge i UK? Eller alle de småbanda nerdebanda til Claes Olsen på Racing Junior? eller Monopot, Xploding Plastix eller Cloroform? Eller hva med stoner-rockerne som signes opp en etter en?
 DOUGLAS ALEXANDRE: - Stargate øker tiltroen til norske artister ( ) |
Douglas Alexandre, bodde i Norge på 90-tallet og spilte i et utall band, før han flytta til London i '96, sier til PULS: - Det blåser en norsk vind over britene for tida. Vi ser det på klærne; det er Helly Hansen overalt her, det er traust og det er trygt. Jeg tror det korresponderer mye med den feelinga og de vibbene engelskmenn får fra Norge. Det er hipt å være uhip.
- Samtidig er norske band dyktige musikere og solide håndverkere som nå endelig får betalt for akkurat dét. Stargate-produsentene i Trondheim har også fått enorm status her nede, og det smitter over på tiltroen til norske artister generelt, fortsetter Alexandre.
Briten Mel Simpson, London-produsent og innovatør med Acid-Jazz-prosjektet Us 3 på begynnelsen av 90-tallet, legger til: - Den britiske musikkscena er blitt utrolig statisk de siste åra. De store selskapene bare gjentar formlene som før ga dem suksess. Britene sjøl begynner å se utover sitt eget område, og ser at land som vi før aldri forbandt med musikk, kommer opp med en rekke artister som virker forfriskende for oss.
 MEL SIMPSON: - Nordmenn gjør ting annerledes enn oss, de har et særpreg som vi oppfatter lettere enn dere selv ( ) |
- Nordmennene gjør ting annerledes enn oss, de kommer opp med ting jeg aldri kunne klart å tenke meg til sjøl. Sånt virker positivt, og jeg er glad det skjer. Vi trenger fornyelse og akkurat nå er deres idéer noe som kan stimulere oss, og i neste omgang smelte sammen med vår egen musikk. Vi så hvordan islendingene gjorde det samme på 80-tallet, og de har klart å etablere et eget karakteristisk uttrykk her, avslutter Simpson, som også mener globalisering har gjort avstanden mindre og internett landegrensene mer usynlige.
En av de få fra de større selskapene som har klart å selge mye av en norsk artist i England er selvfølgelig Virgin-sjef Per-Eirik Johansen. Med sin bakgrunn fra punken for tjue år sida, har han bygd opp sitt eget nettverk gjennom et ekte engasjement og fagkunnskap ovenfor sine kollegaer på øyriket siden midten av 80-tallet. Det skaper troverdighet og det bærer frukter.
Til PULS sier Johansen: - Etter britpopen har den engelske rockscenen ligget nede. Selskapene har konsa på boyband og clubconcepter. Verden har blitt mindre og britene går ofte etter det eksenstriske, ikke nødvendiugvis det innlysende kommerse. Det skaper marked for band som her hjemme ikke nødvendigvis renner ned hitlistene, men som har substans.
Han fortsetter: - En fyr som Claes Olsen er en fyr med baller, som bruker mye energi på dette. Derfor er det ikke overraskende at banda hans gjør det bra der borte.
 PER EIRIK JOHANSEN: - Britene går ofte etter det eksentriske, ikke nødvendigvis den mest innlysende kommerse. ( ) |
- Internett har hatt en viss betydning. Men man skal ikke overfokusere på det. Norske band er dyktige og virkelige, friske og sultne. At vi er blitt en bedre fotballnasjon gir oss selvfølgelig også bedre selvtillitt til å posisjonisere oss, noe som er interessant i seg sjøl.
- Nordmenn har banka på døra til uk i årevis uten å få innpass. Nå har engleskmennene fått øya opp for norsk musikk. Mediaoppmerksomhet avler mediaoppmerksomhet og norske band får stadig innpass i flere land, dette genererer igjen større interesse, også på de britiske øyer, avslutter Johansen.
Derfor kan altså The Independent kåre en Ai Phoenix/St. Thomas-konsert til "Gig Of The Week" og overprøve Kings Of Convinience' med det nye uttrykket "Soft are even more intense than loud". Music For Nations kan gi Lillestrøm-bandet El Caco platekontrakt, samtidig som stalltipsene på Midemfestivalen kan fortelle at Norge og Finland er de nye territoriene å sjekke nye ting i.
For norske artister kan det bety at man kan slippe å ta deltidsjobber på sykehjemmet mellom hver gang man drar på turné, selv om musikken man spiller ikke nødvendigvis når de store volumene her hjemme. Selv om det er et stykke igjen dit ennå.
Del på Facebook | Del på Bluesky