PULS-eksklusivt: Peachfuzz - Hemmeligheten bak vår suksess!
(London/PULS): Aldri har så mange norske band spilt i utlandet som i dag. Likevel hører vi bare om de som lykkes. Caroline Nesbø og hennes Peachfuzz fra Vestlandet er blant de som har jobba hardt for å realisere lykken i metropolen London. Her er hennes historie om hvordan virkeligheten er for de mange vi sjendent hører om.
Peachfuzz
Jeg sitter i en dårlig opplyst leilighet i Crouch End i London og tenner en Yak til (peruviansk sigarett, har ikke gått ut for døra på to dager. Etter å ha røykt sigaretten som lå i ryggen pa Hefners CD-singel "Hymn For Cigarettes" har jeg nå gått løs på suvenir-samlingen min).
Jeg trekker inn den stramme røyken og lar blikket vandre rundt i rommet. Jeg stopper ved et Polaroid-bilde av fire mennesker som smiler med ungommens optimisme og myser mot en strålende Bergensk høstsol. Jeg transporteres i tankene tilbake til den høstdagen i '96...
Vi er tre Ålesundere og en Bergenser med østlandsdialekt, ikke en god forutsetning for å bli tatt opp i musikk-Oslos gode selskap. Det tar ikke lang tid å klore seg til en respektabel posisjon i Bergens musikk-scene, men det blir verre når vi bestemmer oss for å vende blikket utover Hordalands grenser.
Etter kategorisk å ha blitt avvist av de fleste plateselskaper og spillesteder i hovedstaden, fokuserer vi vår uuttømmelige energi på London istedenfor. Og en dag kommer beskjeden jeg har fantasert om siden vårt mest PR-bevisste bandmedlem, Erlend, tok turen til London bevæpnet med en fersk demo-kassett:
Pakk sakene, avlys eksamen (unnskyld mamma og pappa) bestill billett til London, vi har fått 3 spillejobber der!
Lokalavisene blir informert om situasjonen , og vi poserer i BA under overskriften: "Med suksess i sikte". På flyplassen forteller vi interesserte tollere om hva vi skal med alle gitarene, og får overstrømmende lykkeønskninger med på veien, de tenker nok som vi at dette er et band i ferd med å oppnå internasjonal anerkjennelse...
Glemt er gårsdagens artikkel i BT der Engelen, musikkens hese gudfar i Bergen, konkluderer en gjennomgående nedlatende konsertamedelse med at vi høres ut som Pink Floyd (dette er ikke en god ting for et band som har sine musikalske røtter i 90-tallets engelske "shoegazer"-scene).
Overgangen er stor fra lokal-popstjerne-status i Norge, med varme bandrom, gavmilde ridere, og genuint entusiastisk musikk-presse, til å være et av tusener-helt-ukjente-band i London.
Det første få-bena-ned-på-jorda-øyeblikket kommer etter lydsjekk for den første konserten, når vi spør etter et backstage-rom der vi kan sette utstyret vårt mens vi går ut og poserer for en fotograf fra en avis som har blitt med for å dokumentere vår triumfferd.
Lydteknikeren himler med øynene og peker på et hjørne av scena: Vi kan sette tingene våre der, men han kan ikke garantere at de ikke blir stjålet. Med minnet av Garage i Bergens romslige band-rom fremdeles ferskt i sinne, går vi ut i Londons gater med den proverbiale halen godt plassert mellom bena, men snart er vi fortapt i blitzregnet fra den tidligere nevnte fotografens kamera, og stjerneglansen skinner i øynene våre som aldri før.
Kveldens gjesteliste er et kapittel for seg selv. Vår ivrige gitarist har tatt veien til The Good Mixer, en pub i Camden nær MTVs studioer der sjansen er stor for å treffe på kjendiser i sitt naturlige miljø. Han kommer tilbake med flere navn å legge til en allerede lang liste, blant dem Graham Coxon. Richard, gitaristen i et da ukjent Ultrasound, ankommer med Elin fra Tiny Too som vi bor hos.
De får et distrahert "hei" mens vi står i utgangen og speider etter Graham... Merkelig nok kommer han ikke, og vi spiller vår første konsert i London for færre mennesker enn de fleste har fingre, men håpet lever videre. Noen mener at han som stod i baren mens vi spilte (faktisk den eneste i rommet vi ikke kjenner) lignet litt på Alan McGee.
Et år senere, vi har ping-ponget mellom Norge og London. Hjemme melker vi vår engelske tilknytning til siste dråpe, noe som resulterer i midt-side oppslag i fredags-Dagbladet, en reportasje i U og flere besøk hos den vidunderlige Harald Are Lund og hans kolleger i P3s Roxreyen.
I London bor vi hos våre venner Tiny Too, som er et par skritt videre på veien enn oss mot anerkjennelse i musikkretser, og menger oss med (B-&C-)kjendiser på Eurobash, MTVs alternative Grand Prix der Tiny Too representerer de norske fargene.
Vi spiller konserter på de samme små klubbene, for de samme åtte menneskene. Men vi begynner å se et par nye ansikter i den lille klyngen som samler seg bakerst i lokalene vi spiller i. Etterhvert har vi blitt anmeldt i NME, Melody Maker og Kerrang(!). Erlend møter flere høy-profil musikere som igjen håpefullt settes på gjestelister, men som sjelden møter opp. Men vi får en forklaring på hvorfor han kommer i snakk med dem i det hele tatt; han ligner på en prikk på en TV-komiker som heter Dennis Pennis, beryktet for sin evne til å fornærme berømte mennesker. Men i det store og det hele er vi i siget som aldri før, tripper rundt i Camden og deler ut flygeblader og promoterer konsertene våre med ekstra skandinavisk trykk på vokalene våre for økt eksotisk appell.
Flere norske band trør de samme stiene, med mer eller mindre grad av suksess. Fra det lille Bergens-bandet Subtitles som bukker under når gitaristen deres blir kapret av et blackmetal band og forsvinner for å spille stadium-konserter i USA, til Poor Rich Ones som bare svinger innom på vei til og fra USA der de gjør det riktig så bra, via Cane som vi storøyde besøker i Dave Stewarts Churh Studio der de er for å mixe albumet sitt. Vi er vitne til at bassisten fra et her ikke navngitt norsk band tenner på tarmgassen sin til stor sjokkeffekt.
Singelutgivelse kommer timelig på NME-journalisten Simon Williams' Fierce Panda plateselskap, vi gjør telefon-intervjuer med norsk radio, skriver kontrakt med et PR-byrå som også gjør presse for Rolling Stones og Mariah Carey, noe som blir til enda en riktig flott overskrift i Sunnmørsposten. Dette fører til deltagelse i In The City (by:Larms engelske forbilde) sin Live Unsigned-konkurranse.
Vi flyr til Glasgow der konferansen holdes det året, i et lite propellfly. Etter å ha sjekket inn på et heller snuskete ungdomspensjonat, skrener vi inn på Hilton der konferansen har hovedbase. Der blir vi forvist til et hjørne av PR-agenten vår, mens hun sirkulerer rundt og med kokain som drivstoff surrer; "Networking, Dahrling, networking..." - Dette er ikke musikernes fest, her er A&R-ene popstjerner, vi ser skrekkslagne på fra vårt stille hjørne mens de ramler om hverandre og har snøvlende samtaler om musikkens fremtid.
Men vi glemmer ikke at vi er her for å spille, og håper at de klarer å komme seg ut av hotell-lobbyen og inn på konsertlokalene der noen titalls band har fått en unik sjanse til å spille for nordeuropas samlede musikk-bransje.
Kvelden kommer. Vi spiller for et av de største publikummene siden våre "glansdager" i Norge, og blir tipset til å være i topp tre-sjiktet for konkurransen. Vi vinner ikke, men drar derifra med et oppslag i NME der de lister oss som det tredje beste bandet i UK uten platekontrakt. Men vi tar også med oss en murrende følelse for hva som er i vente; de siste dagene har vi vært i magen til det monsteret som er den engelske musikkindustrien, og vi sitter igjen med en følelse av å være et surt oppstøt.
Nå har vi vist oss for de fleste aktørene på dette markedet vi har prøvd så hardt å slå igjennom i. Og etter det som skulle være vendepunktet der vi virkelig tok av, flater det helt ut. Det ser ut som lykken har snudd for oss...
Telefonen står stille. Sunnmørsposten trenger spalteplass til døds-alger, presse-agenten vår gjør ingenting... annet enn å unngå oss, og når vi prøver å ringe henne på kontoret vet ingen hvor hun er. Vi får tilslutt vite at hun ble sparket fra jobben for flere måndeder siden (hva? hun må jo ha vært en umistelig ressurs for selskapet med den enstående nesen hun har for nytt talent!!???)
Rystet fortsetter vi på rundene våre med flygeblader for konserter på de samme små klubbene i Camden, men noe av drivkraften, de skandinaviske diftongene, den storøyde troen på at Vi kommer til å klare det, for suksess er innen rekkevidde, er svekket...
Champagne-boble-entusiasmen er erstattet med tam-cola-slapphet. Vi slutter å skrive sanger, å øve. Trommis Karl-Fredrik bestemmer seg for å reise tilbake til Norge og gjøre ferdig hovedfaget sitt, og han er sårt savnet og umulig å erstatte. Tilslutt flytter gitaristen til Manchester for å prøve lykken der, som en rotte som sanser at skipet er i ferd med å synke. Hvordan det gikk med han er en annen historie...
Det er skumring i Stonebridge Park, jeg sitter på et kontor i en industripark to år etter den definitive slutten på Peachfuzz, to av oss ble igjen, jeg jobber i musikkindustrien, de siste illusjonene som var igjen etter det vi var igjennom har effektivt blitt strippet bort (selv om jeg en gang gjennom jobben fikk sjansen til å "møte" et av min ungdoms idol, Neneh Cherry, "møte" fordi det bestod i at jeg befant meg på Ian Durys gravvåke, spekket med celebre gjester etc., jeg spotter La Cherry i mengden av "sørgende" kjendiser, sniker meg opp bak henne og klemmer den venstre rumpeballen hennes. OK, ganske smakløst tatt i betraktning anledningen for sammenkomsten.).
I de siste årene har jeg sett med lengsel etter norske band idet de kommer til London fra Norges myke favn; fra Seigmen som gjorde en heller pinlig fremtreden ved å fylle opp lille Dublin Castle, en pub i Nord-London med konsertlokale i bakrommet, med utstyret sitt, for så å spille for 15 mennesker inkludert Crew Seigmen (som de trengte der til å bære alt utstyret), til Ai Phoenix som ga meg hjemlengsel, via Broknagard, -som er representanter for den nisjen av norsk musikk som virkelig har hatt suksess i utlandet, den type stadium-fyllende, plate-selgende suksess som vi alle drømte om når vi vendte blikket mot utlandet.
I det store og det hele kan det se ut som dages norske musikere på utflukt i London er en smule mer realistiske enn vi var... jeg vet ikke hvorfor, det er for lenge siden jeg var en av dem... Kanskje ting har blitt tøffere i Oslo og Bergen, mer på linje med forholdene her, eller kanskje de som kom tilbake har fortalt dem hva de har i vente...
Vi to som ble igjen på denne overbefolkede øyen på kanten av Europa har befunnet oss i sideprosjekt-limbo, væpnet med en enorm forakt for alt som lukter musikk-industri har vi spilt på de minste av de små mest obskure scenene byen har å tilby, for de minste av de mest små obskure band som byen her har fostret. I det siste har vi imidlertidig begynt å kjenne kløen igjen... og leker med tanken på en ny offensiv.
Jeg skrur av IMACen, forlater kontoret for dagen, og mens jeg går mot tube-stasjonen prøver jeg å tenke på et navn for mitt nye prosjekt, et black-metal band...
Del på Facebook | Del på Bluesky