Arab Strap: The Red Thread

Siden starten i 1995, har den smertefulle kjærligheten vært det sentrale i alt Arab Strap har gjort. Skulle tro det var umulig å fortsette å formidle dette (for mange) miserable aspektet ved menneskeheten, på en slik måte og over så mange plater, uten at klisjé -og repetisjonsaspektet blir påfallende. Men den skotske duoen viser ingen tegn på at problematikken er over for deres del.


Vi skriver nå album nummer fire i rekken fra Arab Strap, som består av vokalist og låtskriver Aidan Moffet, samt multi-instrumentalist Malcolm Middleton.

Aidans låter har gjennom årenes løp, så å si uten unntak omhandlet kjærligheten sett gjennom hans egne, ofte alkoholiserte øyne.

Sanger omkring ulike ødelagte forhold og bitterheten til X-kjærester, utroskap, krangling, sjalusi, forsoningssex og nye fristelser, er alle variasjoner av temaet som tydeligvis gjør at disse gutta ikke har det helt godt med seg selv. Forståelig nok! Det at de i tillegg er ganske så "harde på flaska", gjør vel ikke tingene bedre!

Vi snakker rett og slett om rennesteinslyrikk.

Dette er jo ikke noe nytt tema i musikk/lyrikkhistorien, tenker kanskje du. Det er jo sant, men da kjenner du antakelig ikke til disse folka. Ingen klarer å formidle det på den måten, med det uttrykket og den intensiteten som Arab Strap gjør det.

Dette er nedstrippet melankoli, hjerteskjærende nydelig og trist. Det å klare å skape en slik nerve ut ifra enkle arrangementer, som Arab Strap gjør, er et kunststykke. Det er troverdig. Det er så virkelig, utenpå huden. Til å ta og føle på.

De har roet seg siden tidligere. Aidan mumler som vanlig fram sine betraktninger, mens Malcolm står for trommer, trommemaskin, bass og samplere. Piano og strykere og koring tar ulike venner seg av.

Arab Strap lar seg vanskelig sammenligne med andre. Jeg klarer det i alle fall ikke. De har et meget særeget uttrykk, og fortjener all den oppmerksomheten de kan få.

Hva albumtittelen spiller på er neppe noe diskusjonstema. Den røde tråden - har fulgt Aidan og Malcolm ikke bare på denne, men de tre foregående platene også. Ulykkelig kjærlighet.

Nok en perle fra Arab Strap; en plate det lyser "klassiker" av lang vei.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Arbogast - Too Proud To Stick To Winners

(06.09.07) Vi kjenner alle følelsen av å ha høyrt ei plate som kunne vært så uendelig bra hadde dei hatt pengar og tid til å gjere det skikkelig. Dei beste låtane, på Too proud to stick to winners, får deg til å drøyme deg vekk i korleis plata faktisk kunne ha blitt.


Nye navn til Quart-programmet

(26.03.01) Rett før helga ble Manic Street Preachers klare for Quart-festivalen. På minussida har festivalen mista to band som opprinnelig var nesten sikre, nemlig Tool og Rammstein, som har fått turnétilbud fra Statene de heller vil prioritere. Ellers blir det gjensyn med Kristopher Schau i år, selv om han denne gangen kan sees fra scena, og ikke oppe i tretoppene i bua til P3.


Delgados' selskap gir ut online-album

(15.09.00) Glasgowbandet Delgados eget plateselskap, Chemikal Underground, legger ut et samlealbum med masse rarieteter som Arab Straps første innspilling, Mowai uutgitte "Helps Both Ways" og 14 andre låter til gratis nedlasting på nettet.


Arab Strap: Elephant Shoe

(05.10.99) Mer lo-fi går det ikke an å bli. Arab Strap er Aiden Moffat og Malcolm Middleton. De gjør noen endringer underveis, men stort sett handler det om en gitar/evt. et piano, og en dårlig rytmeboks + noen skramlete cymbaler. Du som kjenner Spain er på sporet, men Arab Strap er helt bevisst mye mindre forseggjort.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.