Goin' Ape: The Hangar Tapes

Gamle pønkere og nyveivere vender tilbake til røttene. Røtter som ligger lenger tilbake i tid og rom enn Sex Pistols og Anarchy In The UK. Vi har sett det før, og det skjer igjen. Autentisk rock'n'roll og rockabilly, med ståbass og halvakustisk gitar. Denne gangen dreier det seg om Bjørn-Asle Nordli og Roy Botten fra hhv. De Sjenerte og Roy & Rypejegerne. Med en gresk gitarist og ditto trommis, "brøyt" de seg inn i hangaren ved Norges eldste flyplass på Kjeller sist nyttårsaften og spilte inn dette seks-spors mini-albumet.


Det hele er spilt inn i løpet av to timer, ingen overdubs og bare et hav av naturlig romklang. Det låter rått, røft og autentisk gammaldags - presis hva intensjonen var. Sånn sett faller de inn under samma bagen som The Tempo Toppers, som vi anmeldte i forrige uke.

De spiller coverlåter av Roy Brown, Moonlighters, Don Woody, Clyde Owens og Gene Norman & The Rockets Rockets. Revativt ukjente navn for andre enn puristene, og det blir ikke mindre sært når de i tillegg tar for seg debutsinglene til flere av disse artistene, som kom ut på små selskaper a lá Tara og Snag Records seint på 50-tallet.

Poenget er at de vil formidle disse ukjente perlene til folk i dag, som ikke har tid eller muligheter til å oppsøke originalene, ofte fordi disse skivene rett og slett ikke er tilgjengelige mer.

Uansett, Goin' Ape spiller røffe versjoner, men ikke punka. De holder innafor trasha R&B/Rockabilly-sjangeren, og er relativt tro til den originale feelinga, men virker dessverre av og til litt utålmodige i forhold til å få til den helt store svingen over materialet.

Roy Botten har dessuten et ganske snevert stemmerepertuar som han prøver å kompensere ved å ta i litt for mye. De vinner imidlertid mye på humor og spilleglede og en ekte kjærlighet til musikken sin.

Deres eneste egne komposisjon "Born In Tupelo" glir naturlig inn i sammenhengen, selv om ikke hever seg over det reint ordinære. Men med en sånn lidenskap til stoffet sitt, har disse gutta langt fra sagt sitt ennå. Vi venter på fortsettelsen. Og en liveopptreden i Oslo!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Juleplater for oss andre - De Sjenerte

(11.12.00) I forrige del summerte vi opp The Yobs' julebedrifter, og nå er turen til kommet til de som fulgte etter. Siden vi begynte i Europa, kan det være greit å gjøre seg ferdige her, før vi tar turen over til de virkelige godsakene på den andre sida av Atlanter'n.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.