Goin' Ape: The Hangar Tapes

Gamle pønkere og nyveivere vender tilbake til røttene. Røtter som ligger lenger tilbake i tid og rom enn Sex Pistols og Anarchy In The UK. Vi har sett det før, og det skjer igjen. Autentisk rock'n'roll og rockabilly, med ståbass og halvakustisk gitar. Denne gangen dreier det seg om Bjørn-Asle Nordli og Roy Botten fra hhv. De Sjenerte og Roy & Rypejegerne. Med en gresk gitarist og ditto trommis, "brøyt" de seg inn i hangaren ved Norges eldste flyplass på Kjeller sist nyttårsaften og spilte inn dette seks-spors mini-albumet.


Det hele er spilt inn i løpet av to timer, ingen overdubs og bare et hav av naturlig romklang. Det låter rått, røft og autentisk gammaldags - presis hva intensjonen var. Sånn sett faller de inn under samma bagen som The Tempo Toppers, som vi anmeldte i forrige uke.

De spiller coverlåter av Roy Brown, Moonlighters, Don Woody, Clyde Owens og Gene Norman & The Rockets Rockets. Revativt ukjente navn for andre enn puristene, og det blir ikke mindre sært når de i tillegg tar for seg debutsinglene til flere av disse artistene, som kom ut på små selskaper a lá Tara og Snag Records seint på 50-tallet.

Poenget er at de vil formidle disse ukjente perlene til folk i dag, som ikke har tid eller muligheter til å oppsøke originalene, ofte fordi disse skivene rett og slett ikke er tilgjengelige mer.

Uansett, Goin' Ape spiller røffe versjoner, men ikke punka. De holder innafor trasha R&B/Rockabilly-sjangeren, og er relativt tro til den originale feelinga, men virker dessverre av og til litt utålmodige i forhold til å få til den helt store svingen over materialet.

Roy Botten har dessuten et ganske snevert stemmerepertuar som han prøver å kompensere ved å ta i litt for mye. De vinner imidlertid mye på humor og spilleglede og en ekte kjærlighet til musikken sin.

Deres eneste egne komposisjon "Born In Tupelo" glir naturlig inn i sammenhengen, selv om ikke hever seg over det reint ordinære. Men med en sånn lidenskap til stoffet sitt, har disse gutta langt fra sagt sitt ennå. Vi venter på fortsettelsen. Og en liveopptreden i Oslo!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Juleplater for oss andre - De Sjenerte

(11.12.00) I forrige del summerte vi opp The Yobs' julebedrifter, og nå er turen til kommet til de som fulgte etter. Siden vi begynte i Europa, kan det være greit å gjøre seg ferdige her, før vi tar turen over til de virkelige godsakene på den andre sida av Atlanter'n.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.