UK Subs: For gamle til å dra favorittlåtene
(Oslo/PULS): Middeladrende Charlie Harper holder seg uforskamma godt, stadig med grønt spikerhår og konstant pogende bak mikrofonen, men hvem faan fant på å ta med seg trommeslager Pumpy, som forlengst har meldt pass i forsøk på å spille de gamle Subs-favorittene "Telephone Numbers" og "Young Criminals"?
UK Subs, Cockroach Clan, Dead Sheriff / /
Tre band på So What! denne torsdagen. Dead Sheriff registrerte jeg såvidt under sounchecken. De låt hardt, tett og pågående i noe som ligna på en slags speedcore-variant. Cockroach Clan, som har begynt å spille sammen igjen etter et lite avbrekk, rakk jeg bare avslutningslåta av på selve konserten.
Med sin sedvanlige mod-punk, dro de The Whos gamle "The Kids Are Alright" foran et relativt fullpakka So What!, som bungna av gamle skinnjakker og fargeskrakende hanekammer med bra size. Og som helt klart hadde kommet for å bivåne - med ikke nødvendigvis poge til - gamle Subs-favoritter.
Jeg veit ikke hvor mange ganger Charlie Harper har slept med seg nye besetninger hit til byen, men både denne og forrige gang jeg så dem - på Mars i anledning Hærverks punkjubileum for to år sida - har han hatt med seg origianlgitarist Nicky Garrat.
Selv femten kilo tyngre gjør Garrat en glimrende jobb, og så lenge han ikke finner på noe mer meningfullt enn å turnére jorda rundt med de gamle Subs-slagerne i gitarkassa, blir han sikkert med til neste år også.
Publikum roper allerede ut "C.I.D." før bandet har fått plugga inn på scenen og blir bønnhørt umiddelbart. Debutsingelen fra '78 sitter som støpt og jeg ser fram til en kveld med mange gamle hits, mye mimring og tilsvarende allsang.
Det blir det til fulle i "Cyberjunk" og hanekammene foran podiet knytter nevene og skriker av full hals. Det går nesten galt i "State Of Alert", og jeg begynner å ane trommisen tempoproblemer. Denne blir han imidlertid redda av gong-gongen.
"Go Home" sitter som k. i f., stenhårdt og konsist, før de roer ned i seige "Squad 96" og Charlie poger smilende rundt oppe på scenen og bekrefter at han er i sitt rette element.
"Emotional Blackmail" og "Tomorrows Girls" følger, begge blir begripeligvis besvart fra horden foran, og stemninga stiger ytterligere da en Terry på første rad blir gjenkjent av sjefen og får spesialdedikert sistnevnte i en småkaotisk orgie av glisende tanngarder og salige blikk. Sånn sett er dette intim punkrock på sitt beste, med masse kjærlighet og humor.
Likevel forventer jeg at låter som bandet har spilt hele karrieren, som den neste - "Rockers", fra debutalbumet i'79 - skal sitte, og da fortrinnsvis som sleggebanka myggfitte. Her er det slarkete som hos ei gammal hore i Red Light District, og langt fra fastheten Søviksnes må ha følt da han tok plomba på den unge og håpefulle ved FpUs landsmøte i fjor.
 UK SUBS: Nicky Garrat, eldre men fremdeles gira ( ) |
Resten av settet følger med mange gamle klassikere som "I Live In A Car" i en great versjon, likså "Endangered Species" og Garrat runker sin Gibson SG som i gode gamle dager. Ingenting tyder på at han er en av de truete dyreartene i kveld!
I "Organized Crime" er kompet igjen ute svømmer, og Charlie gjør alt han kan for å avlede oppmerksomheten ved å flørte med publikum og slenge ut - You're feeling quite touchy tonite?, nesten som om han skjønte at vi hadde avslørt dem.
"Crash Course" er heller ikke helt vellykka, men uventa tam, likeså "Confrontation Street" og da de glir ut i "Warhead" i rein reggaetakt, blir det for alvor pinlig.
- Hei, skaff deg en ny trommis, Charlie! Jeg nekter å se Subs svinne hen på denne måten. Dette er ikke en seanse verdig og en lidelsesfull avslutning av settet som stopper etter det som skulle ha vært sjefslåta "Stranglehold". Men da er pit'en nesten tom etter at punkerne har slitt seg ut på å poge til de slappe versjonene.
I det obligatoriske ekstranummeret får vi servert "Limo Life", "NYSP" og "Party In Paris", før Charlie drar fram det gamle munnspillet han lærte å håndtere av Rod Stewart tidlig på 60-tallet i "I Couldn't Be You".
Smilende går bandet av scenen og veit de har gjort sin del av avtalen for å kunne kreve hotellrom og hyre nok til bensin og middag i morra. Om de har gjort seg fortjent til det, er en annen sak, og innerst inne tror jeg Harpers smil er like mye gode miner til slett spill, enn vissheten om at de har opprettholdt statusen som proto-hardcore'rne som nekter å gå av med pensjon.
At Charlie Harper røpa til PULS at trommeslager Pumpy faktisk ikke var i stand til å spille "Telephone Numbers" og "Young Criminals" fordi de gikk for fort, bekrefter bare at bandet snarest må skifte ut det svakeste leddet i skinnjakkelenka si - snarest!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.