Alarm! På vegne av...!
I et innlegg på panorama.no, skriver Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen at undertegnede åpenbart ikke har forstått hvorfor Alarmprisen er en genial oppfinnelse. Skancke-Knutsen argumenterer i en saklig tone, men innholdet er dessverre av typen tomme tønner ramler mest.
Min kommentar omkring Alarmprisen har avstedkommet reaksjoner som gjør at vi for første gang på lang, lang tid ser konturene av en musikkpolitisk debatt i Kongeriket. Det er ikke bare hyggelig, men også veldig positivt.
Men mitt syn kan oppsummeres slik:
1) Såvidt jeg kan forstå, deler Skancke-Knutsen mitt syn på HitAwards: Dét er et arrangement fullstendig uten musikalsk/kunstnerisk substans - og også uten slike ambisjoner. Premiene i denne "konkurransen" deles ut til de som har solgt flest plater og blitt spilt mest på radio, enkelt og greit. (De som sier at dette i bunn og grunn er å ta pop-musikk for hva pop-musikk er, har min fulle forståelse.)
2) Jeg har gjennom åra kritisert Spellemannprisen titt og ofte, og føler på ingen måte trang til å være prisens offentlige forsvarer. Likevel må det være lov å påpeke åpenbare glipp/feil/mangler i kritikken som rettes mot arrangementet - om de nå er av "villet" karakter, eller de skyldes reine misforståelser. Jeg har en følelse av at Skancke-Knutsens kritikk er av type "villet", mens Jørg-1s hovedsaklig bunner i misforståelser.
3) Skancke-Knutsen mener jurysammensetninga i Spellemannprisen er smal (få mennesker), at det åpner for at inkompetente medlemmer kan få for stor makt - og har helt rett. På den annen side; hva er alternativet? Fanklubbene & mentometerknappene Alarmprisen baserer seg på? Det kan hende enkelte Spellemannpriser hadde blitt delt ut til andre om juryen besto av 30 i stedet for 5, men jeg tviler oppriktig på at resultatet ville sett radikalt annerledes ut.
4) Når Skancke-Knutsen antyder at Spellemannpris-vinnerne bevisst "styres i en bestemt retning" mener jeg virkelig han ser spøkelser ved høylys dag. Vel er det slik at musikkindustrien ikke er fri for korrupsjon, men at IFPI-leder og Spellemannpris-general Sæmund Fiskvik, eventuelt i samarbeid med direktørene i de multinasjonale plateselskapene, skulle sette sammen spesialbestilte juryer for å gi prisen til "sine artister" - ja, det er en rett ut sagt tøvete påstand. (For ordens skyld: Jeg har jobba som anmelder av norske pop- og rockplater i bortimot tjue år, og har til nå sitti i én - 1 - Spellemann-jury.
5) Alarmprisens alternativ til åpne, men fåtallig sammensatte & presumptivt musikkfaglig kompetente juryer er internettverdenens variant av dampradioens mentometerknapp-demokrati. Dette er a) ikke demokratisk, b) en åpenlys trussel mot prisens "alternative" profil.
Hva gjør Alarm-arrangørene den dagen a-ha & d´Sound & Herborg Kråkevik & Bjørn Eidsvåg & Madrugada er like flinke til å mobilisere sine fanklubber som moonfog & Tungtvann & Satyricon var i år? Enten må de da manipulere tallene, eller så må de la "alternativ"-profilen fare. 1 + 1 = 2, selv i cyberspace.
På denne bakgrunn - hva mener Skancke-Knutsen med følgende: "Alarm har på sin side en klar målgruppe, et klart fokus og en klar misjon"? Reint bortsett fra at prisen spesifikt konsentrerer seg som pop & rock med tilliggende herligheter? Det kan da umulig brukes som et argument i seg sjøl, mener jeg, at Spellemann deles ut til både metal-band, klassiske pianister og hardingfelespillere?
6) Spellemannprisen og dens organisasjon har i årevis vist seg å være betenkelig bakpå når det gjelder å få øye og øre på nye trender. Her er Skancke-Knutsens innvendinger helt presise. Samtidig er dette kritikk Spellemannprisen er blitt utsatt for siden tidenes morgen - definitivt ikke funnet opp verken av Alarm-arrangørene eller av Ballades redaktør.
7) Oppsummert: Jeg kan like det eller ei, men må konstatere at av de tre prisene (HitAwards, Alarm, Spellemann) er det per i dag bare Spellemannprisen som utelukkende deles ut etter klart definerte kvalitative kriterier - i prinsippet fullstendig adskilt fra popularitet & salgstall. (Sånn har det seg at eksempelvis bergenserne i The Poor Rich Ones og nybrottsmakerne i Krøyt kan stikke av med prisen - foran band og artister som har solgt 10 og 100 ganger flere plater.)
Når alt dette er sagt, må jeg skynde meg å legge til at jeg ønsker Alarmprisen all mulig lykke til på ferden! Som jeg sa ved forrige korsvei; for meg må gjerne hver eneste lille nærradio i dette landet dele ut sine priser! Dette er noe helt annet enn at alle disse prisene blir viktige.
Til Skancke-Knutsens skarpsindige observasjon av at puls.no faktisk også skriver om Britney Spears:
a) Det er vår uttalte målsetting å dekke et bredt spekter pop-, rock- og jazzmusikk. Om Ballade-redaktøren mener artister som selger 20 millioner plater ikke har en naturlig plass i ei musikkavis - ja, så må han gjerne få mene det. Noe av poenget i så måte, er at Ballade-redaktøren lever av helstatlige subsidier. Da er det selvfølgelig den enkleste sak av verden å sørge for at man ikke får skitt på fingrene. For oss som må leve i et fritt marked - og altså overleve fordi noen gidder å lese oss - fortoner virkeligheten seg noe annerledes.
b) Her følger ei liste over de siste konsertene og platene puls.no har anmeldt; de du finner først om du tilfeldigvis går inn på våre sider i dag, 12. februar 2001. Jeg overlater til dere som måtte lese dette å gjøre deres egen oppfatning av Britney Spears-faktoren:
KONSERTER
Nansy
Gluecifer
Tristeza
Sick Of It All
Urusei Yatsura
Svanesjøen
Next Life
Elliot/Last Days Of April
Jon Eberson/Andreassen Group
Eminem
Eskobar
Hellacopters
Lisa Ekdahl
Papa Roach/hed (p.e.)
Fru Pedersen/Bøyen Beng/SS Bondevik
Stardustbreakers/Svidd Grevling
Silje Nergaard
Briskeby
H.I.M.
Trass/Rifu
The Respatexans
Barron/Carter/Cobham
Mitoca/Gerilja/Lukewarm
Midnight Choir
Euroboys
Creg David
Panzerpappa
Piggyback
At The Drive-In
Moby
Queens Of The Stoneage
Red Harvest
De Lillos
Palace Of Pleasure
Rikard Wolff
PLATER:
The Tempo Toppers
Johnny Griffin & Steve Grossman
Den Bästa Svenska Musiken 60- Och 70-Tal
Bob Hund
Gustavsson/Flaten/Nilssen-Love
John Prine
The Yum Yums
Sphinx
Dolly Parton
Snoop Dogg
BS 2000
Lars Klevstrand
The Rippingtons
Paul Wagnberg
Odd
Clarion Call
Adåker/Milder/Stenson/Danielsson/Holgersson
Palace Of Pleasure
Way Out West
Quaternaglia
George Benson
Freddie Wadling
Eminem
Håkan Hällström
George Harrison
Camaros
Kings Of Convenience
The Rosenberg Trio
Dotsero
Timbuktu
Boomish
Etta James
Karin Krog & Dexter Gordon
Jennifer Lopez
Tim Hutton
Che
Stephan Micus
Too Far Gone
Null$katte$nylterne
Til det faktum at puls.no i år ikke var nominert til beste nettside, er følgende å si: Vi fant, av forskjellige årsaker, ingen grunn til å delta. Om undertegnede, eller noen andre av våre rundtomkring 20 skribenter hadde funnet grunn til å "melde oss på" - ja, så hadde vi vært "nominert". Så tilfeldig var nemlig (også) den sida av Alarm i år.
Helt til slutt - og uten at det rokker en millimeter ved det ovenstående - en uforbeholden unnskyldning til Satyricon: Selv i en tilstand av akutt presenilitet er det forbudt å bytte dere ut med Kovenant. Beklager!
Del på Facebook | Del på Bluesky