Glenn Hughes: The Way It Is
Tungrockvokalisten over alle andre bør gå i tenkeboksen. The Voice Of Rock gir oss for mye supertradisjonell og intetsigende popmusikk/funky soul.
Greit nok, Glenn Hughes elsker soulmusikken og stemmen hans er funky som bare det. Den gamle Deep Purple-vokalisten er i stand til å synge hva som helst. Problemet er at selve magien ikke oppstår når den funky stemmen mangler beinharde tungrockriff i ryggen. Glenn Hughes i denne fasongen er først og fremst tungrockens svar på Stevie Wonder. Frigjort fra hardrockformatet blir han ufarliggjort.
En funky Glenn Hughes i heavy innpakning ga ham den fortjente legendestatusen på Deep Purple skiva Burn (1974). Slikt er sjelden vare på The Way It Is, til tross for noen hederlige unntak. Tenk hvis alle låtene var like småcathy og aggressive som høydepunktet Truth, men kansje fikk han det ikke til..? You Kill Me er nemlig et tragisk forsøk på å balle opp musikken, en lavpanna, primitiv innføring I heavy metal-klisjéer.
Jeg savner også den angrepsvillige stemmen hans. Glenn Hughes er vanligvis intens - ofte på en helt ekstrem måte, men vi elsker det, og The Way It Is viser at vokalen mangler guts. Når det er sagt, kler han den klaustrofobiske frustrasjonen i Jimi Hendrix-låta Freedom.
Forgjengeren, Addiction (1996), viste Glenn Hughes på sitt aller beste. Han sang sterke, selvbiografiske tekster om demonene i seg selv. En ekstrem innlevelse, frenetisk stemmeprakt - en av tiårets beste heavy metal-utgivelser. The Way It Is derimot... passer best som søvndyssende bakrunnsmusikk I cocktailbaren,
Den gudbenåda stemmeprakten fortjener en bedre skjebne.
Del på Facebook | Del på Bluesky