Hvor kult er det egentlig i Havanna?

Lar vi oss kanskje alt for lett forføre? Når vi ankommer Havana - og lar oss blende av annerledes rytmer og helt annerledes orkestre? Ser cubanerne kanskje på oss som vi ser på amerikanske turister når de kaster sine øyne på Sognefjorden eller Holmenkollbakken og utbryter sitt gloriouuuussss!? Etter 14 dager på Cuba har jeg en nagende følelse av at det er akkurat slik det forholder seg.

Cuba, reisebrev

Av Arild Rønsen // 28.12.00

---

Det er sjarmerende, for all del. Du stikker hodet inn i en hvilkensomhelst café i Gamle Havanna - og der, borti kroken, står et orkester og musiserer med en spilleglede du sjelden eller aldri finner hos oss. Ja, de ser ut som om de har det like gøy som vår egen bossa nova-maestro, gitaristen Tom Lund, har det på scenen! Hele tida! Kanskje ingen tilfeldighet?

DEN MEKTIGE STÅBASSEN

Orkesteret består som regel av alt fra fire mann og oppover - det største jeg så telte 12 medlemmer. Alltid helakustisk (jeg opplevde forresten et halvveis elektrifisert band, på Café de Paris, og strømmen gjorde bare alt mye dårligere). Et par gitarer, som regel en trompetist, noen vokalister som samtidig er perkusjonister - og alltid en kontrabassist. Så godt som ståbassen lyder i store, relativt bråkete lokaler! Kanskje har det med takhøyden å gjøre?

For det er virkelig høyt under taket de fleste steder. Så er da også de fleste husene bygd temmelig kort tid etter det forrige århundreskiftet. Tro meg; Havanna er en gammel by. Og møkkete. Fidel har renska skikkelig opp i horetrafikken, men et strøk ny maling har han åpenbart ikke sett seg råd til. (John Lennon-statuen befinner seg i det såkalte Nye Havanna, der i hvert fall noen bygninger ser ut til å være reist etter revolusjonen.)

STRØMLØST PÅ JOHN DEE?

Men altså; salza her, salza der, salza her der og overalt. Morsomt, men først og fremst annerledes. Musikerne er flinke, men ikke overvettes flinke. Viktigst er det at de har det i blodet - det høres i det minste sånn ut for utrente ører, sånne som mine. Og her er vi ved et første tankekors:

Hvor flink må en gammeldansgjeng være for at tilreisende fra Karibien skal syns de er kjempeflinke? Men skitt au; vi lar oss beta av uvante rytmer, og ikke minst av en uvant setting. Når så du sist et band spille for la oss si to hundre mennesker, et drøyt halvfullt John Dee - helt og holdent uten strømtilførsel? Det rare er som sagt at det låter, helt til enden av lokalet, fullstendig uten problemer. (Det virker som de legger inn et nytt gear jo mer publikum - dvs. restaurantgjenstene - skråler og bråker med bestikk og glass.)

HAVANNA FOR TURISTER

Og tro for all del ikke at fornøyelsen er billig! Er du heldig, kan du fortsatt få en øl for en dollar eller halvannen, men ber du om spisekartet er du øyeblikkelig over i norske forhold og litt over det - i hvert fall i Havanna sentrum. En helt enkel to-retter og en halvflaske vin - maten er sjelden bedre enn sånn helt midt på treet - kommer regninga fort å gæli på et sted mellom 30 og 40 dollar. I tillegg skal orkesteret som underholder deg ha tips (før de skal selge deg sin hjemmesnekra CD...).

For ordens skyld: Gjennomsnittslønna på Cuba er 12-15 dollar, i måneden. Så spør du kanskje når cubanerne frekventerer disse caféene? Nettopp. De er ikke der. Og der er vi ved mitt andre tankekors etter en liten visitt i Havanna: Man drar da ikke til fjerne himmelstrøk for å snakke med tyskere og svensker?

De cubanerne du eventuelt er heldig å treffe på café i Havanna sentrum, er i tilfelle folk som jobber i turist/service-bransjen - med andre ord; folk som lever av tips mye mer enn de lever av lønna si.

EI HEL EI, EI HALV EI...

Har så Commandante Castro også greid å utrydde alkoholen? Nix. Leiter du godt nok i Havanna, vil du for eksempel kunne gå på ei bule et par steinkast fra sentralbanestasjonen. Et høl i veggen, en lang bardisk, ingen stoler, steingulv som spyles fra tid til annen. Jeg spurte etter en øl, til ingen nytte. Her serverte man én vare: Rom. Cubansk rom. Jeg har en mistanke om at merket det gikk mest av ble produsert på bakrommet - og den kosta ingenting. I det hele tatt framsto denne plassen mer som alkoholforsyning enn som bar. Folk bragte med seg tomme (plastikk)halvflasker til disken, der bartenderen velvillig fylte opp. Så vidt jeg kunne se kosta ei halv ei et sted mellom 25 og 50 øre. Det er stappa fullt der, hver eneste dag. (Og som turist blir du tatt meget vel imot, rett og slett fordi det går dager og måneder mellom hver gang turister ramler innom. Sjøl la jeg en dollar på disken, en sum som etter lokal regnekunst burde holdt til 8-10 hele rør!)

Men jeg fikk meg en av de største musikalske opplevelsene ever på Cuba. Et par mil utafor Havanna ligger en døgåpen café som heter Don Pepe - og hva gjør man, når vertskapet innbyr til Don Pepé Evening?

JUAN y SALOMON

Rundt omkring tre på natta tar bandet pause, og jeg kommer i snakk med gitaristen. -Noruego?! We have a song for you!

Det er da det skjer, midt i neste sett (jada, de spiller til den lyse morgen). Vokalisten peker på nordmannen, og introduserer en sang med en tittel nordmannen på ingen måte drar kjensel på. Men så kommer introen, og de første strofer... Det er helt sant: Her står seks cubaner og spiller en heilnorsk klassiker, en av det forrige århundres største hit'er her hjemme. Vokalisten har tekstark til hjelp, og der står de - linjene som utgjør Alf Prøysens "Jørgen Hattemaker"...

KATIA CARDINAL: Folkets dame på Cuba! ( )

Jeg klyper meg sjøl i armen, og faller ikke inn før i nestsiste refreng. - Sola skin på deg, og skuggen... men graset er grønt for alle. Teksten de foredrar er riktignok Katia Cardinals spanske oversettelse, med tittel "Juan y Salomon".

Siste refreng får nordmannen synge alldeles uforstyrra, til stormende applaus, selvfølgelig - og det er ikke fordi han synger veldig fint.

Såntno' - er ikke dagligdags i Magaluf.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky