Den Bästa Svenska Musiken 70-Tal: Volym 2
Det starter med Pugh Rogefeldt, og fortsetter med Nationaltheatern og... For enkelte der ute er dette mer enn grunn god nok til å stille inn antennene. For deg som ikke er gammel nok til å dra kjensel på disse navnene, kan det kanskje likevel friste å høre hvordan den mest oppegående skandinaviske rocken lød på den tida da rocken som levende musikkform knapt var kommet til norske scener?
Det handler om svensk 70-tallsrock, og det er redaksjonen i Svensk Radios P3 som står for utvalget. (Det har tidligere kommet et Volum 1, "Röster", og vi lover å komme tilbake til saken.)
Det meste er innspilt i perioden 1974-76, men Pugh Rogefeldts "Här Kommer Natten" stammer faktisk fra sommeren 1969. Den kan stå som god illustrasjon på det musikalske innhold og mangfold, all den stund den gir plass for alt mulig i en og samme låt. Her er syrerock og jazz og... anarki, er nok ordet. Bra er det i hvert fall, akkurat som påfølgende "Jack The Ripper" - selv om Nationaltheatern befinner seg mye nærmere et tradisjonelt 70-talls rock-uttrykk. Opprinnelig fins den på en av de aller viktigste skivene fra denne æraen, "Livet Är En Fest".
Etter hvert viste det seg jo at livet langt fra var noen evig fest, aller minst internt i den svenske vänstern/prog/musik-rörelsen - en bevegelse nok også Peps Blodsband ble ansett å være en del av, selv om Peps Persson ganske åpenbart var alt for mye av en anarkist til å kunne være medlem av noen som helst "bevegelse". Helt sikkert er det at hans "Hög Standard" holder skyhøy standard. Peps Blodsband var ett av de hvite banda som virkelig kunne spille reggae - og denne lyrikken er jo virkelig legendardisk:
Hög standard
Va fan är hög standard
Va ska du med bil och villa
När du mår så jävla illa
(Tro meg; da Peps foredro "Hög Standard" var det trangt om plassen på dansegulvet i gamle Chaetau Neuf!" Og mer albuerom ble det ikke da han fulgte opp med sin versjon av Bob Marleys "Stir It Up"; på svensk - "Styr Den Upp"...)
Mer ukjent er nok Ronny Åström, som har fått med "Klibbinga Toner". Temaet er det samme som i "Hög Standard"; motkultur/antikapitalisme, pakka inn i et delvis fremmed tonespråk - med trekkspill og fiolin som kanskje skulle understreke det nasjonale?
Med Dag Vags "Dimma" kommer ska-musikken inn i bildet, og peker på sett og vis fram mot hva som skulle bli suksessbanda til Joachim Thåström - Ebba Grön og Imperiet.
Björn Afzelius er representert med "Du Är Aldrig Ensam", en låt tydelig inspirert av den såkalte IB-affären, "spion-avsløringene" som førte til at Jan Guillou åkte innafor portene i bortimot ett år. Sangen er glitrende, bygd over et slags tungrock-riff, og det er enkelt å forstå at denne mannens solo-karriere strengt tatt gikk i rak nedoverbakke utover på 80- og 90-tallet.
Hoola Bandoola Band er representert med "Måndåren", ifølge sangens opphavsmann, Mikael Wiehe, hans første kjærlighetssang. Fra hans solo-katalog har de ansvarlige henta "Gökungen" fra 1981 - bitende, både musikalsk- og tekstmessig.
Contact heter bandet som får representerte folkrocken, med en tekst som umulig kunne være comme il faut i disse kretsene den gang?
Jag är mann du är kvinna
Nu tar jag din oskuld och går
Du ska föda mej barn
Som en dag ska ta över vår gård
Magnus Uggla er forståelig nok representert med to låter ("Dörrslusk" og "Ja Just Du Ska Va Gla") - og han var definitivt ikke en naturlig del av musikrörelsen. Helt uforståelig er imidlertid tre tungrockinnslag mot slutten av albumet. Aldri hørt om November, Kung Tung og Neon Rose, sier du? Ut fra låtene de har fått med er det da heller ingen naturlig grunn til at du skulle ha gjort det. Meningsløst, rett ut sagt en smule skjemmende - desto mer all den stund Ulf Lundell ikke er representert - hvilket vi får tro beror på opphavsrettslige problem.
Den beste låta? "Barn Av Vår Tid", ført i pennen av Nationaltheaterns frontfigur, Ulf Dageby. Musikalsk er den delt i minst tre helt forskjellige partier, men tekstmessig henger det hele virkelig imponerende godt ihop. Nationaltheatern greide faktisk å låte tvers gjennom genuint interessert da de kom opp med sanger om livet på gata og det begynnende stoffproblemet i Backa, en forstad til Göteborg.
Jag vet at du sliter varje dag
På fabriken
Men om det ska gå ut över mej
Då blir jag besviken
Blev du redd nu, din fega fan
För ditt eget barn
Det oser klassestandpunkt, ikke intellektuell "forståelse" - når Dageby mot slutten av sangen hyler:
Dom burar inn dina egna barn!
Dom burar inn dina egna barn!
Del på Facebook | Del på Bluesky