Ingen flammer på So What...
(Oslo/PULS): Svenske Fireside er et band jeg har kjent til i en god del år nå, og jeg har til og med tre av platene deres. De har også gjestet Oslo en god del ganger, men dette skulle bli mitt første møte med bandet live. Det holdt ikke mål. Her var mangelen på spilleglede litt for tilstede, gjøglefaktoren litt for høy, ambisjonene langt opp i himmelen, og fremførelsen ganske halv-hjertig.
Fireside / /
Etter at Fireside slapp sitt første album Fantastic Four en gang på midten av 90-tallet, har bandet fått et meget godt navn i Europa, såvel som USA, der de bl.a har spilt på Lollopalooza-festivalen med artister som Metallica, Foo Fighters etc. Så når de kommer til So What!, er det selvfølgelig godt med folk tilstede.
Men problemet ligger kanskje i at folk faktisk ville høre gamle hit'er og ikke bare nye låter, noe som ofte er tilfellet når band nettopp har sluppet en ny plate. Og joda, slik ble det idag. En eller to gamle låter ble fremført, og nesten hele det nye albumet. Nå synes jeg faktisk den siste utgivelsen til Fireside - Elite - er ganske bra, men dette fungerte ikke live.
Borte er pop-låtene, med sine røtter i post-hardcore sjangeren, og Quiksand-referansene er byttet ut med inspirasjoner fra lo-fi-ting, såvel som mer støy-ting à la Sonic Youth.
Problemet er at jeg ikke tror på Fireside. Det virker som de tilpasser låtene sin, såvel som konserten, etter hvilke plater de tilfeldigvis har hørt på det siste året. De er uengasjerte på scenen, og prøver seg sikkert på en liten rockstar-tvist, for de er jo selvfølgelig leie av livet, og måå spille dronende rock uten et følelsesladd utrykk. For det virket sånn ikveld, og jeg tror faktisk ikke det bare var snakk om en dårlig dag.
De åpner med en låt fra Elite, fulgt av et slags techno-parti som gikk i en ti-minutters tid. Kult i kanskje to minutter. Fireside har nemlig fått med seg to nye folk, en på keyboards og samples, og en annen på et lite casio-keyboard, såvel som noe perkusjon og en tredje gitar.
Det blir for lite sammenhengende, og når Fireside driver å jammer med bass og gitar mellom låter, mens de andre stemmer med full lyd, minner det mer om noe amatørmessig, enn noe litt stilig og vågalt de prøver på.
Jeg gikk hjem med følelsen av at jeg hadde blitt litt snytt, og jeg håper at Fireside i fremtiden iallefall kan integrere gammelt materiale med nytt, og ikke henge seg opp i det de ønsker skal være sært og lo-fi. Litt mer dialog med publikum utover "tack", hadde vært å foretrekke og jeg håper de kan legge stjerne-nykkene på hylla.
Joda, svenskene er flinke til å spille instrumentene sine, men det redder ikke konsert-opplevelsen.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.