Espen Lind: This Is Pop Music
Espen Lind har kommet opp med nok en pop-LP av virkelig klasse - trass i at han underveis må ha vært desperat, åpenbart på randen av splitter pine - eller kanskje nettopp derfor?
Det mangla ikke på fuzz rundt albumet, før det kom - tilstander Espen Lind merkelig velvillig sjøl bidro til. Det hadde han ikke behøvd, rett og slett fordi "This Is Pop Music" taler sitt eget, svært så tydelige språk.
Jeg tror opphavsmannens sinnstilstand i perioden da han lagde sangene som fins på dette albumet kort oppsummeres i disse to linjene:
And everything´s falling
Everything´s falling apart
Det er en dypt ulykkelig og bunn ærlig mann som snakker, en mann som samtidig må forholde seg til en omverden som overhodet ikke vil forstå:
Everybody says
I will forget you
Everybody says
I will survive
Everybody says I should be happy
Everybody says I should be glad
That tick tock tick tock the rain is gonna dry up
And I won´t feel quite so bad
But today I´m so, so sad
Han vrenger sjela si, og slikt blir det ofte god musikk av. Innholdsmessig har Espen Lind prestert et album av en type Neil Young og Ulf Lundell ville fått cred herfra til evigheten for å ha levert. Men musikalsk befinner han seg i et ganske annet landskap.
I Norge har han mer og mer en tvillingbror i Morten Abel. Kikker vi utaskjærs, er nok 80-talls pop-kongen Nik Kershaw den mest relevante referanse. Espen Linds musikk preges av elegante, små finesser ("Joni Mitchell On The Radio"), tåredryppende pop-sødme ("Life Is Good"), og - hele veien - innihelvetes gode melodier: "Coming Home" ble neppe bygd på en dag! (Og veldig mange pop-produsenter har grunn til å sende en vennlig tanke til Mark Taylor og Brian Rawling - de som "fant opp" vokal-effektene da Cher sang inn "Believe".)
"This Is Pop Music" er ikke et verk som peker framover, men det er et gjennomført stilig pop-album. Faktisk veit jeg ikke om så veldig mange andre pop-musikere som - med bare to album på samvittigheten - har grunn til å være tilsvarende tilfreds med sin (foreløpig) totale produksjon.
Når sant skal sies er det svært liten grunn til å klage på kvaliteten i norsk pop med internasjonalt snitt, i dette herrens år som har gitt oss nye album med Bertine Zetlitz, Anneli Drecker, a-ha -og Espen Lind.
Del på Facebook | Del på Bluesky