Espen Lind: This Is Pop Music

Espen Lind har kommet opp med nok en pop-LP av virkelig klasse - trass i at han underveis må ha vært desperat, åpenbart på randen av splitter pine - eller kanskje nettopp derfor?

Av Arild Rønsen // 01.11.00

Det mangla ikke på fuzz rundt albumet, før det kom - tilstander Espen Lind merkelig velvillig sjøl bidro til. Det hadde han ikke behøvd, rett og slett fordi "This Is Pop Music" taler sitt eget, svært så tydelige språk.

Jeg tror opphavsmannens sinnstilstand i perioden da han lagde sangene som fins på dette albumet kort oppsummeres i disse to linjene:

And everything´s falling
Everything´s falling apart

Det er en dypt ulykkelig og bunn ærlig mann som snakker, en mann som samtidig må forholde seg til en omverden som overhodet ikke vil forstå:

Everybody says
I will forget you
Everybody says
I will survive
Everybody says I should be happy
Everybody says I should be glad
That tick tock tick tock the rain is gonna dry up
And I won´t feel quite so bad
But today I´m so, so sad

Han vrenger sjela si, og slikt blir det ofte god musikk av. Innholdsmessig har Espen Lind prestert et album av en type Neil Young og Ulf Lundell ville fått cred herfra til evigheten for å ha levert. Men musikalsk befinner han seg i et ganske annet landskap.

I Norge har han mer og mer en tvillingbror i Morten Abel. Kikker vi utaskjærs, er nok 80-talls pop-kongen Nik Kershaw den mest relevante referanse. Espen Linds musikk preges av elegante, små finesser ("Joni Mitchell On The Radio"), tåredryppende pop-sødme ("Life Is Good"), og - hele veien - innihelvetes gode melodier: "Coming Home" ble neppe bygd på en dag! (Og veldig mange pop-produsenter har grunn til å sende en vennlig tanke til Mark Taylor og Brian Rawling - de som "fant opp" vokal-effektene da Cher sang inn "Believe".)

"This Is Pop Music" er ikke et verk som peker framover, men det er et gjennomført stilig pop-album. Faktisk veit jeg ikke om så veldig mange andre pop-musikere som - med bare to album på samvittigheten - har grunn til å være tilsvarende tilfreds med sin (foreløpig) totale produksjon.

Når sant skal sies er det svært liten grunn til å klage på kvaliteten i norsk pop med internasjonalt snitt, i dette herrens år som har gitt oss nye album med Bertine Zetlitz, Anneli Drecker, a-ha -og Espen Lind.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Espen Lind - og "Hver gang vi møtes"?

(23.03.26) Lørdag kveld markerte Espen Lind tre tiår i norsk popliv, med en konsert i Kilden Kulturhus i Kristiansand. Det ble en kveld full av hits, små rariteter, og ikke minst humor. For ja, det må nesten understrekes: Mannen er faktisk veldig morsom.

Espen Lind: Army Of One

(08.07.08) Han åpner med ukulele istedenfor, og akkurat det er jo ikke fullstendig dagligdags i popmusikken. Men den som ønsker seg tilbake i tid, vil fort ha bladd seg tilbake til 1971, da Paul McCartney ga ut sin andre solo-LP, ”Ram”. Et tvers igjennom fantastisk album – og ingen skal fortelle meg at det ikke er å finne i samlinga til Espen Lind.

Kurt Nilsen, Espen Lind, Askil Holm & Alejandro Fuentes: Hallelujah - Live

(30.10.06) Dette er i første rekke et album for de som ikke er spesielt interessert i musikk. Selvsagt kan disse gutta både spille og synge, men originaliteten er så fraværende som den kan få blitt. Selv om et par låter er egne, er dette et album som i all hovedsak består av coverlåter framført på en lite spennende måte.

Nyforelskede Sissel og Espen Lind vil ut

(13.03.01) Sissel og Espen Lind har hatt stor suksess her hjemme, men nå er det utlandet som står for tur. Hvis alt går etter planen skal "Where The Lost Ones Go" ta verden med storm.

Espen Lind: Black Sunday (singel)

(19.09.00) Dere så den kanskje på lørdagens Hitawards, og nå er den her - innpakka i et heller smakløst sølvpaspartout-cover. Låta Espen Lind skrev til værdama Elin Tvedt etter bruddet i fjor. Spørsmålet er ikke lenger om han er i stand til å gjenerobre de norske jentenes hjerter. Men snarere om dette er bra nok til å lure ecu-seddelene ut av lommebøkene til unge piker på kontinentet.

Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.

Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.

To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.

Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.

Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.

Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.