Boy: Brand New Day

Gutta i Boy har fått mye ros for førstesingelen "Caress Your Party", og nå er oppfølgeren "Brand New Day" her. Enkel easy-listening rock, som ikke akkurat revolusjonerer noe som helst. Det er enkelt, det er littegrann catchy, og ellers hører det ut som en bitte-litte-grann proff demo innspilling. Men bare litt.


Plateselskapet beskriver musikken som :"godpop" som "godkoser med ørene dine". Og at de "pusemyke melodilinjene" med en "kjerne av atmosfærisk herlighet" kiler seg innpå deg og "dobbeltkoser med både ørene dine og alle andre sanseorganer du måtte inneha". (Er det bare jeg som får vondt i magen av dette? Nei!-Red.).

Hvis disse gutta prøver å være seriøse, er dette bare dårlig. Prøver de derimot å være ironiske, må jeg innrømme at dette ikke er spesielt morsomt heller. Petre biter nok på kroken, men det holder for all del å høre Boy der, om man ikke skal bruke penger på dem også.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lørdags-pop for massene

(20.12.00) (Oslo/PULS): Jeg tror aldri jeg har sett streitere folk enn de som hadde tatt turen for å observere Briskeby på Rockefeller. Jeg så ihvertfall fem personer jeg tidligere gikk på skole med, og som jeg hatet fordi de kledde seg i Polo-skjorter og nynna til Postgirobygget-låter. For det meste var det hitliste-fans som hadde møtt opp for å høre et Briskeby med så og si to låter på repertoaret, og det skulle bli spennende å se om det holdt mål etter all hypen de har fått den siste tiden.


Småkjølige boys i Salamanderparken

(04.07.00) Quartfestivalens andre konsert i Salamanderparken, var viet Oslotrioen Boy, en av hovedstadens fremste eksponenter av halvelektronisk discopop. I Kristiansand får de derimot bare tidvis formidlet lekkerheter de tidligere har gjort både på plate- og i konsertsammenheng.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.