The Royal Beat Conspiracy: Kongelig morro - nesten

(Oslo/PULS): Massiv hype i Sverige og jubelrop fra kritikere her hjemme til tross: I det The Royal Beat Conspiracy entret scenen en sen tirsdagskveld var det kun tredve personer som hadde funnet det bryet verdt å ta turen innom So What. Vokalist L-P myste mistroisk mot publikummerne som presset seg opp mot murveggene. "Ni är välkommna här, om ni inte fattar det".


The Royal Beat Conspiracy / /


De kongelige konspiratørene virket langt fra inspirerte i det de kjørte i gang rockeshowet sitt. Og selv om det glødet ganske så fint under andrelåta "Hollywood Fever" med noen aldeles strålende Faces-riff, var det først under "Dirty Old Song" at gutta virkelig ble varme i dressjakkene sine. Om dette hamskiftet kan ha sammenheng med at svenskene fikk øye på noen nyankomne "kompisar" i salen skal derimot forbli usagt.

Bad Afro-bandet leverer, i likhet med sine landsmenn The Soundtrack Of Our Lives, en blanding av garasjerock, punk, soul, fete riff og sekstitallspop. I tillegg har Royal Beat slengt på en dose disco(!) i morsomme Disco Boy.

Denne singellåta har visstnok fått en del radiospilling i Sverige, og skapte også god stemning i salen denne kvelden. L-P hoppa ned blant publikum og vrikket på rumpa til et glossy 70-talls orgelspill over et enkelt bass- og trommekomp. De småsyrlige kommentarene i åpningen var nå byttet ut med ren publikumsflørt, og damene foran scenekanten hvinte frydefullt til L-Ps John Travolta-hofter.

Låter som "Spend It All On You" og "The Flame Of Love" viste at The Royal Beat Conspiracy behersker de soulfyllte Otis Redding/Sam & Dave- låtene til det fulle. "Tonight" ga gode assosiasjoner til et mer rullende New York Dolls med drivende koringer.

Etter hvert som gutta fikk dampen opp var de riktig så underholdende å se på. Vokalist L-P spradet fornøyd ute blant publikum, og oppe fra scenen gliste gitaristen tilfreds. Bak trommesettet glinset det i bar overkropp med et kledelig tynt sølvslips .

Ekstranumrene "Soulshaker" og "Mary Lou" oste begge infernalsk 60-/70-talls rock med dertilhørende høyt-og-lavt-på-scenen-fakter fra L-P. Og da gutta klemte til med "The Sweetest Love" og vokalisten i beste "soulman"-stil gikk ned i knestående nådde showet sitt absolutte høydepunkt. Men da var det også slutt.

Selv om publikum var få og hornseksjonen The Royal Horns fraværende, imponerte bandet etter hvert med sitt sterke låtmateriale og solide fremføring. Det tidligere litt småfornærma og tilbakeholdne publikummet smilte fra øre til øre. The Royal Beat Conspiracy fortjente all den trampeklappen de fikk denne kvelden, litt furting til tross.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.