Bogus Blimp: Chords. Wires

Bogus Blimp har lenge hatt rykte som et av Oslos mer spennende liveband. Med sin blanding av rockekonsert-klisjéer og teatralske virkemidler har særlig Blindern-studentene presset denne gruppa til sitt bryst. Nå har de tatt skrittet over til plate. Vellykket? Tja, vel, egentlig ikke.


Plata åpner med samplinger av b-film sci-fi-fanfarer som går over i et slags musikkhørespill med dialoger som kunne vært hentet fra en ikke fullt så morsom utgave av "Mars Attacks". Samplinger er i det hele tatt noe Bogus Blimp er svært glade i, og tyr uhemmet til - i tide og utide.

Tidvis fungerer maskindunkingen, susingen og pling-plong-lydene, og bidrar til et interessant og stemningsfullt lydbilde. Men som regel blir samplingene liggende "utenpå" melodiene som et kaotisk og distraherende element.

De mollstemte "freak show"-stemningene og pretensiøse lykollasjene blir sjelden særlig virkningsfulle: Dette har grupper som When, Munch og Scorn gjort langt bedre før. Bogus Blimp fortjener ros for sin til tider spennende bruk av lydeffekter, men kunne godt ha brukt lenger tid på melodiene og stemningsoppbyggingen.

Vokalen veksler mellom teatralske, masete dialoger og messende refreng. Teaterelementet fungerer kanskje fint på konserter, men på plate virker dette bare påtatt og irriterende - ja, rett ut sagt ødeleggende for den musikalske opplevelsen. Best fungerer Bogus Blimp derfor på "Flight To The Future", der stemningen får tid til å bygge seg opp, og vokalen er tonet kraftig ned.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Diverse Artister: Sement #2

(21.03.01) Samlealbum er som regel en ujevn affære. Likevel kan den skjule små bortgjemte perler. Sement #2 er en promoskive for en minifestival som går av stabelen på Betong til helga, der flere av framtidas flaggbærere i norsk musikk skal utfolde seg. Utgitt på den nystarta og uavhengige Osito-labelen.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.