Sober aften på Blå

Bassen lå i golvet og forplantet seg oppover sånn at kvelden var dømt til å bli en kroppslig totalopplevelse...


/ /


Blå har påtatt seg den viktige oppgaven å oppdra festivalgjengere til fremtiden. Da klokken var halv over åpningstid på Blå tirsdags kvelden var gjennomsnittsalderen ikke spesielt høy. Et nærværende statsrådpar og undertegnede bidro imidlertid til å dra opp alderen noe. Bassen lå i golvet og forplantet seg oppover sånn at kvelden var dømt til å bli en kroppslig totalopplevelse.

DJ Goldfinger la opp til hip-hop stemning og han er god på å bygge stemning. Han fulgte en effektiv musisk rute.

APOLLO

rapper, og han er sjef, han er kanskje det nærmeste Norge kommer en rappestjerne, med en hit på samvittigheten. Han lagde show sammen med en medrapper og DJ Goldfinger. Hopp, hopp, ha, kom opp, stå opp, rappet de, og det gjorde vi så gjerne. En longplay-plate sendt ut som diskos fra scenen skapte kaos et øyeblikk før en lykkelig ung mann kom seirende ut som den lykkelige vinner av Apollo-platen.

DANSEGRUPPEN RHYTHM ROCKERS

kommanderte publikum til å lage en ring på gulvet og inntok den med stor entusiasme. Danserne har brukt tiden godt siden i fjor, de har blitt gode. De danser med energi, humor og sjarme.

LOOP TROPP

ble kveldens svenske overraskelse. Med ZZ-top skjegg og rastahår. De rappet på engelsk, og jeg synes det fungerer bedre når Apollo rapper på norsk, noe av poenget med rap er at utøveren har noe å melde, og det fungerer bedre på morsmålet.

Denne kvelden ble avsluttet litt for tidlig på grunn av deadline (evig problem), men den er nok et bevis på at genre ofte er uinteressant – det er kvalitet det dreier seg om, og det fantes i rikt monn. Alkoholfriheten bød heller ikke på noe problem, suget etter øl forsvant i entusiasmen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.


Gode Gud - Kristi Brud!

(03.11.25) Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke «delikat» og «post pønk» i samme anmeldelse. «Et fall» er delikat, elegant og spenstig postpønk.


Fine vibrasjoner med The Congos

(02.11.25) Jamaicanske The Congos ble hentet ut av glemselen til Oslo World og et utsolgt Cosmopolite. De lyktes med å skape gode vibrasjoner, selv uten falsett-stemmen til Cedric Myton som ble syk kort tid i forveien. Smil og dans hvor enn du snudde deg. Rootsreggae som går rett til hjertet.


Avatar utfordrer deg

(30.10.25) Sirkusmetall funker faktisk også på skive. I hvert fall gjør Avatar det.


Ka-Spel og cEvin Key blir til The Tear Garden

(30.10.25) The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif.