Sober aften på Blå

Bassen lå i golvet og forplantet seg oppover sånn at kvelden var dømt til å bli en kroppslig totalopplevelse...


/ /


Blå har påtatt seg den viktige oppgaven å oppdra festivalgjengere til fremtiden. Da klokken var halv over åpningstid på Blå tirsdags kvelden var gjennomsnittsalderen ikke spesielt høy. Et nærværende statsrådpar og undertegnede bidro imidlertid til å dra opp alderen noe. Bassen lå i golvet og forplantet seg oppover sånn at kvelden var dømt til å bli en kroppslig totalopplevelse.

DJ Goldfinger la opp til hip-hop stemning og han er god på å bygge stemning. Han fulgte en effektiv musisk rute.

APOLLO

rapper, og han er sjef, han er kanskje det nærmeste Norge kommer en rappestjerne, med en hit på samvittigheten. Han lagde show sammen med en medrapper og DJ Goldfinger. Hopp, hopp, ha, kom opp, stå opp, rappet de, og det gjorde vi så gjerne. En longplay-plate sendt ut som diskos fra scenen skapte kaos et øyeblikk før en lykkelig ung mann kom seirende ut som den lykkelige vinner av Apollo-platen.

DANSEGRUPPEN RHYTHM ROCKERS

kommanderte publikum til å lage en ring på gulvet og inntok den med stor entusiasme. Danserne har brukt tiden godt siden i fjor, de har blitt gode. De danser med energi, humor og sjarme.

LOOP TROPP

ble kveldens svenske overraskelse. Med ZZ-top skjegg og rastahår. De rappet på engelsk, og jeg synes det fungerer bedre når Apollo rapper på norsk, noe av poenget med rap er at utøveren har noe å melde, og det fungerer bedre på morsmålet.

Denne kvelden ble avsluttet litt for tidlig på grunn av deadline (evig problem), men den er nok et bevis på at genre ofte er uinteressant – det er kvalitet det dreier seg om, og det fantes i rikt monn. Alkoholfriheten bød heller ikke på noe problem, suget etter øl forsvant i entusiasmen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Songs in the Key of Life - 50 år!

(28.09.26) I dag er det nøyaktig 50 år siden Stevie Wonder ga ut "Songs in the Key of Life", 28. september 1976. For min egen del er datoen nesten like spesiell av en annen grunn, fordi for nøyaktig 30 år siden, på albumets 20-årsdag i 1996, var jeg 17 år gammel og fikk beskjed av en klassekompis om at dette var en plate jeg bare måtte høre.


Aux Animaux - et moderne one woman band?

(27.09.26) Dette var akkurat så svett, dyrisk dystert og likevel beinhardt melodisk som en darkwavekonsert skal være.


Skikkelig fint, Foy Vance!

(26.09.26) Noe av det hyggeligste man kan oppleve er å bli trukket inn i musikk man ikke har særlig forhold til i forkant. Den ektefølte inderligheten og musikalske skikkeligheten til nordiren Foy Vance og hans to musikere på den sittende konserten på Sentrum Scene bød på en slik anledning.


Limbo State – nesten-progrock

(25.09.26) Tenk at det fins et norsk band som spiller helt nyskrevne sanger som i hvert fall minner om progrockens storhetstid.


Uforlignelige Chaka Khan

(22.09.26) 73 år gamle Chaka Khan viser seg som funkmonsteret som nekter å gå av med pensjon. Dette er virkelig bra!


En lun aften i gamlebyen, Fredrikstad

(21.09.26) Den som leiter, den finner. Lørdag fant vi en lokal kulturperle i Fredrikstad. Christen Hvams sanger er oppsiktsvekkende gode.