Asian Dub Foundation, Rockefeller
Man spenner buen høyt nå man hyper noen som verdens beste liveband. Og fallet blir desto større hvis forventningene ikke fylles. Og det var nettopp det som skjedde. ADF var alt annet enn overbevisende på Rockefeller fredag.
Asian Dub Foundation, Rockefeller 28. april / /
Allerede fra første låt hørtes det ikke riktig ut. Småkaotisk og bøttete lyd som ikke fylte salen, men holdt seg på scenen.
Da "Real Great Britain" pumpa i vei som låt to, ante vi at dette kunne bli en stri tørn for bandet. Usikkerheten mellom rytmeseksjonen og solistene var påtakelig og overgangene satt overhode ikke. Bare det faktum at publikum kjente låta, redda hele seansen, selv om vokalisten Deedar så relativt oppgitt ut mot massene.
Deres siste skive framstår som en workshop i betydningen pågående naivisme, men dette blir workshop definert som ustrukturert jam.
Lyden var et stort problem. Den var konstant dårlig hele veien, enten man sto rundt miksebordet eller hvorsomhelst ellers.
Et annet moment er det faktum at band som har groovet sitt på samples, ikke kan improvisere utifra dagsform og spenningsutvikling overfor punblikum. Selv om bandet har masse energi, er du nødt til å holde igjen fordi sampelet ikke tillater større tempo. Det merker salen veldig lett. Og sånne ting blir det ikke gode konsertminner av.
De vrei seg ut i "New Way, New Life", på skiva et av høydepunktene; i kveld hadde de latt koredamene være i gjen hjemme. En stor tabbe. Halve harmoniutløsningen i refrenget forsvinner uten det sensitive koret. Fattigmannsversjon.
Men bandet står på. Gjør gode miner til slett spill. Prisverdig og profesjonelt i selg selv. Ære være dem for det. Men det er alikevel bare en selvfølge. Selv om de redder kvelden på den måten. Yrkesstolthet. Æreskodeks.
Den Nusrat-sampla "Taa Deem"" låt også dass. Den forholdsvis anonyme låta fra "Musti Musti", som ADF oppheva til stor kunst og trance-disko på "Community Music", er redusert til et ribba og kaotisk miksa lappverk.
Og det er ofte det som skiller britiske og amerikanske band som kommer hit på turné. For å sette det litt på spissen, er britiske band mye oftere hypa utifra plateutgivelser og har jobba mye mindre med å kompensere manglende studiotriksing når de skal framfør låtene sine live.
Amerikanske band derimot, jobber seg som regel opp gjennom intens turnéring og låter tøft, livetilpassa og tett som sleggebanka myggfitte.
Til ADFs forsvar må vi vel nevne at dette var åpninga på den nye turnéen og mange av disse låtene nærmest kan regnes som urframføringer. Så vi bør vel regne med at alle de europeerne som skal se bandet i løpet av våren og sommer'n møter en bedre samspilt gjeng enn det vi var vitne til.
Riktignok tar bandet seg opp mot slutten (selv om lyden ikke blir nevneverdig bedre), gitarist Chandrasonic gjør iallefall sitt til for å dra med seg publiken før en skjært-ned-til-beinet-tekno-versjon av "Free Satpal Ram" etterlater oss i et vakum i det de går av.
Et vakum som de aldri helt klarer å fylle på ekstranummerne, "War Cry" låter tett og bra, men den har de øvd på i fem år.
"Scaling New Heights" i "Gong-versjon" som fulgte gjorde imidlertid at folk mista interessen og Kronprinsen gadd ikke engang å prøve å skjule et gjesp. Litt sympomatisk for hele opptredene kanskje, hvis det da ikke skyldtes jet-lag'et etter Reinsdyr-løpene hos samene i påska. Men det spørs om det blei noe på Mette-Marit etter konserten, i så fall var ikke det bandets fortjeneste.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.