Anneli Drecker: Tundra

- I wasn't ready for this, slik lyder Anneli Dreckers åpningsreplikk. Og det skal være visst vi ikke var! Anneli Drecker alias Andrew Lloyd Webber... sammen med Praha-symfonikerne?! Ta det med ro. Alt faller på plass.


Bel Cantos frontfigur har begått et uhyre ambisiøst album. Et tittelkutt i samisk språkdrakt sier kanskje sitt? Fy!, vil sikkert noen si - det er da ikke slik ei pop-stjerne med internasjonalt potensiale skal opptre! Skal ikke de synge på engelsk? Det låter glimrende, og Angelique Kidjo ble kanskje ikke stjerne ved å synge engelsk...?

Symfonikerne med sete Praha deltar på bortimot halvparten av låtene, men ganske snart blir lydbildet prega av Ulf W. Ø. Holands og Torbjørn Brundtlands elektro-inntreden. Helhetsinntrykket blir således moderne pop, på sitt mest "kommersielle" i landskapet der William Orbit & Madonna befinner seg.

To av platas høydepunkt kommer ved hjelp av trompetister. Sjur Miljeteigs innsats er med på å gjøre "Fire Alarm" til pop-hektende - vedkommende som kom opp med dette riffet har virkelig skjønt hva minimalistisk tenking kan bety. Likeså gjør Nils Petter Molvær - ikke uventa - underverker med "Still Waters". Hvilken sjanger skal man plassere slikt i; der rock/techno-vokalisten mixes med en utflippa jazztrompeter og The City of Prague Philharmonic Orchestra?

Albumet avsluttes med en vokalprestasjon av de helt sjeldne; en desperat Anneli Drecker synger opp mot fioliner som spiller Østens skalaer... Vidunderlig. Dette er virkelig etnisk pop, slik - og like bra! - som det Robbie Robertson presterte på "Contact From The Underworld Of Red Boy" ('98).

"Tundra" er ei så flott og så modig plate at jeg får lyst til å ta med meg samiske og norske flagg opp på Gratishaugen. Heia!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.