Anneli Drecker: Tundra

- I wasn't ready for this, slik lyder Anneli Dreckers åpningsreplikk. Og det skal være visst vi ikke var! Anneli Drecker alias Andrew Lloyd Webber... sammen med Praha-symfonikerne?! Ta det med ro. Alt faller på plass.


Bel Cantos frontfigur har begått et uhyre ambisiøst album. Et tittelkutt i samisk språkdrakt sier kanskje sitt? Fy!, vil sikkert noen si - det er da ikke slik ei pop-stjerne med internasjonalt potensiale skal opptre! Skal ikke de synge på engelsk? Det låter glimrende, og Angelique Kidjo ble kanskje ikke stjerne ved å synge engelsk...?

Symfonikerne med sete Praha deltar på bortimot halvparten av låtene, men ganske snart blir lydbildet prega av Ulf W. Ø. Holands og Torbjørn Brundtlands elektro-inntreden. Helhetsinntrykket blir således moderne pop, på sitt mest "kommersielle" i landskapet der William Orbit & Madonna befinner seg.

To av platas høydepunkt kommer ved hjelp av trompetister. Sjur Miljeteigs innsats er med på å gjøre "Fire Alarm" til pop-hektende - vedkommende som kom opp med dette riffet har virkelig skjønt hva minimalistisk tenking kan bety. Likeså gjør Nils Petter Molvær - ikke uventa - underverker med "Still Waters". Hvilken sjanger skal man plassere slikt i; der rock/techno-vokalisten mixes med en utflippa jazztrompeter og The City of Prague Philharmonic Orchestra?

Albumet avsluttes med en vokalprestasjon av de helt sjeldne; en desperat Anneli Drecker synger opp mot fioliner som spiller Østens skalaer... Vidunderlig. Dette er virkelig etnisk pop, slik - og like bra! - som det Robbie Robertson presterte på "Contact From The Underworld Of Red Boy" ('98).

"Tundra" er ei så flott og så modig plate at jeg får lyst til å ta med meg samiske og norske flagg opp på Gratishaugen. Heia!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.