Steely Dan: Two Against Nature

Fra den fatale live-LPen kunne det bare gå en vei: Steely Dan har levert et album nøyaktig så sløyt som det var lov å forvente.

Av Arild Rønsen // 21.03.00

Om det går an å si at Sting lagde en ny type band midt på 80-tallet - jazzrock, men i en helt annen betydning enn Weather Report - så er det nok riktig å si han sto i et visst gjeldsforhold til herrene Donald Fagen og Walter Becker.

Steely Dan har liksom aldri forstått hva en streit C-dur er. Legg sammen alle de mystiske akkordene Stevie Wonder leverer, gang dem med x i n'te potens, og du har Steely Dan. Sofistikert, er bare fornavnet.

Det desiderte høydepunkt har fått tittelen "Almost Gothic", mens det absolutte nadir i meningsløst flinkiseri nås med "Negative Girl". De sentrale blåserne denne gang heter forresten Chris Potter (sax) og Michael Leonhart (trompet).

Albumet er bra, men Steely Dan må finne seg i å ha satt sin egen standard. Har du lagd "Royal Scam" og "Aja"... vel - 2000-utgaven når ikke opp. Ikke fordi de spiller annerledes, enn si dårligere. For all del; dette låter strøkent. Låtene er bare ikke like bra som før. Så enkelt er det.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Grammy: U2, Steely Dan & Eminem

(22.02.01) Vi har vår Spellemann & Alarm, britene sin The Brits/Brats, svenskene sine Rockbjörner og hva de heter og ikke heter - men det kan herske liten tvil om hvilken musikkpris som henger høyest her i verden. Det er amerikanernes Grammy. I natt ble over 100 priser delt ut. Mest glitter ble strødd over Steely Dan, U2, Eminem og Foo Fighters.

Et døds-stilig band

(03.09.00) Jeg veit ikke hvem som fant det ut først, George Russell eller Miles Davis, at det gikk an å bruke alle toner i improvisasjon - uansett hvilken toneart låta går i. Steely Dan tar'n helt ut, og skriver kor-arrangement så tette at de omtrent fordrer at 13 vokalister synger hver sin tone i skalaen - samtidig. Disharmonisk? Poenget er at det funker; det er nok å låne øre til "Home At Last".

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.

De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!

For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.

Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.