David Z Rivkin (1948–2026)
David Z Rivkin er død, 78 år gammel. Han var kanskje aldri et navn den jevne poplytter kjente. Men man skal ikke høre særlig lenge på 1980-tallet før man hører ham.
David Bruce Rivkin, bedre kjent som David Z, tilhørte den sjeldne typen studiomennesker som kunne være helt avgjørende for hvordan en epoke låt, uten nødvendigvis å stå på scenen når applausen kom.
Produsent, lydtekniker, musiker, låtskriver og lydoppfinner. Storebror til Bobby Z, trommeslageren i Prince & The Revolution. En av arkitektene bak det vi etter hvert begynte å kalle The Minneapolis Sound.
Og han var der før nesten alle andre.
Allerede på midten av 1970-tallet møtte David Z en svært ung Prince i Minneapolis. Før Warner Bros., før «For You», før «Purple Rain» og superstjernestatus, satt Prince i studio med Rivkin.
Da Prince spilte inn demoene som bidro til å skaffe ham platekontrakt, var David Z lydtekniker. Rivkin fortalte senere hvordan den unge Prince kom inn med hele arrangementet ferdig i hodet. På en liten kassettopptaker hadde han sunget eller nynnet inn instrumentene, før han gikk i studio og spilte delene selv.
David Z dukket altså ikke opp etter at Prince var blitt Prince.
Han var der mens Prince fortsatt holdt på å bli Prince.
FRA "FUNKYTOWN" TIL FREMTIDEN
Questlove beskrev etter David Zs bortgang Rivkin som en av arkitektene bak noen av de mest definerende øyeblikkene i Minneapolis-soundet.
David Z var selv medlem av Lipps Inc., gruppen bak «Funkytown». Låten kom akkurat i overgangen mellom 70- og 80-tallet og høres i ettertid nesten ut som en plantegning, med én fot i discoen og den andre i den elektroniske popmusikken som skulle dominere tiåret.
Nesten ti år senere satt David Z i Paisley Park med Fine Young Cannibals og skapte «She Drives Me Crazy».
Den eksplosive, tørre skarptrommen ble til gjennom en serie eksperimenter. David Z tok blant annet skinnet av en skarptromme, slo på det med en trelinjal, EQ’et lyden ekstremt og blandet den med en digital Linn trommelyd.
Resultatet ble en av 80-tallets mest gjenkjennelige trommelyder.
Der andre hørte en tromme, hørte David Z muligheten til å bygge en ny lyd.
DEN UMULIGE GITAREN PÅ "KISS"
Det aller beste eksempelet er kanskje «Kiss».
Prince hadde opprinnelig gitt en enkel demo av sangen til Mazarati, som David Z arbeidet med. Z og bandet bygget den om. Da Prince hørte resultatet, tok han sangen tilbake og fullførte den selv.
Men DN’ et fra David Zs arrangement ble igjen.
Midt inne i «Kiss» finnes en av pophistoriens merkeligste «gitarer».
Den hakkende, ekstremt presise rytmiske lyden kan nesten høres ut som et keyboard. Men grunnmaterialet var en akustisk gitar spilt av David Z.
Gitaren ble sendt gjennom en Kepex noise gate, som igjen ble trigget av hi hat-sporet fra trommemaskinen. Hver gang hi hatten slo, åpnet gaten seg et øyeblikk og slapp gjennom gitaren.
Dermed ble gitaren i praksis hugget opp av trommerytmen.
Resultatet er den tørre, hakkende lyden som ligger som en nervetråd gjennom «Kiss», en studiokonstruksjon så særegen at den har vært notorisk vanskelig å gjenskape ordentlig live. Det man hører er ikke bare en gitarist som spiller en effekt. Studioet spiller sammen med gitaristen.
Det er typisk David Z.
STUDIOET VAR ET INSTRUMENT
«Kiss» ble nummer én i USA. Ironisk nok syntes folk hos Warner Bros. først at innspillingen hørtes ut som en uferdig demo. Ingen bass, nesten ingen romklang, altfor naken. Prince insisterte på at dette skulle være singelen.
Resten er pophistorie.
MANNEN INNE I PRINCE-MASKINERIET
David Zs fingeravtrykk finnes over en forbløffende del av Princes klassiske periode.
Han arbeidet på de tidlige demoene og var involvert i innspillinger rundt «1999», «Purple Rain», «Parade», «Sign o' the Times» og en rekke prosjekter som sprang ut av Princes musikalske univers.
Som Questlove påpekte, blir også David Zs arbeid med den første bølgen av artister rundt Paisley Park Records lett oversett.
Jill Jones. The Family. Mazarati. Sheila E.
Questlove trakk dessuten frem The Jets og «Curiosity», som han rangerer enda høyere enn gruppens mer kjente «Crush on You».
Poenget hans er viktig. Soundtracket til denne perioden ble ikke skapt av ett menneske alene. Det krevde en hel hær, og til tider en Revolution, av musikere, teknikere, produsenter og problemløsere.
David Zs bidrag var helt sentrale.
SÅ KOM a-ha TIL PAISLEY PARK
For et norsk publikum finnes det dessuten en særlig viktig forbindelse.
Da a-ha skulle lage sitt femte studioalbum, «Memorial Beach», dro Morten Harket, Magne Furuholmen og Pål Waaktaar til Minneapolis og inn i Princes verden.
Albumet ble hovedsakelig spilt inn i Paisley Park, med David Z og a-ha som produsenter.
a-ha var på vei bort fra mye av den blankpolerte synthpopen de først var blitt berømte for. «Memorial Beach» ble mørkere, tyngre, mer organisk og langt mer gitarbasert. David Z bidro med loops, rytmisk tenkning og erfaringen fra Minneapolis-miljøet.
Pål Waaktaar har fortalt at Z ikke ville tillate endeløse forsøk. Bandet måtte være forberedt, og ofte fikk de bare et par takes. Resultatet ble en plate med en fysisk, nesten liveaktig tyngde som skiller seg markant fra mye annet i a-has katalog.
I et gammelt intervju beskrev Waaktaar ham som en kul fyr, en rock'n'roll hero som kunne møte opp i studio i lærbukser og fullt sceneantrekk.
David Z var lydtekniker, men aldri bare tekniker.
EN KARRIERE GJEMT I LYDENE
Listen over mennesker han arbeidet med er imponerende: Jonny Lang, Etta James, Billy Idol, Buddy Guy, Neneh Cherry, BoDeans, Jody Watley og Al Green, blant mange andre.
Allerede tidlig på 70-tallet bidro han som låtskriver på Gram Parsons' første soloalbum «GP», blant annet på ««How Much I've Lied»».
Og familien Rivkin satte spor på flere områder. Lillebror Bobby Z ble trommeslager i The Revolution, mens broren Stephen Rivkin ble en betydelig filmklipper, med blant annet «Pirates of the Caribbean» og «Avatar» på CV en.
Men David Zs egentlige monument finnes ikke på én bestemt plate.
Det finnes i lydene.
Den merkelige gitaren på «Kiss». Den eksploderende skarptrommen på «She Drives Me Crazy». Pulsen fra Minneapolis i overgangen mellom disco og 80-tallspop. Prince-demoene fra før verden visste hvem Prince var. Paisley Park-platene.
Og, for norske lyttere og a-ha-fans, den mørke atmosfæren på «Memorial Beach».
Det finnes produsenter som gjør gode opptak av gode musikere, og så finnes det produsenter som spør:
Hva skjer hvis vi gjør noe ingen egentlig har tenkt at man skal gjøre?
David Z tilhørte den siste gruppen.
Historien om Minneapolis-soundet blir ofte fortalt gjennom de store navnene på scenen. Prince, først og fremst. The Revolution. Sheila E. The Time.
Men bak glassruten i kontrollrommet sto mennesker som var med på å finne ut hvordan fremtiden skulle høres ut.
David Z var en av dem.
Og hver gang «Kiss» begynner å hakke og puste ut av høyttalerne, er han der fortsatt.
Del på Facebook | Del på Bluesky