Jennifer Finch (5. august 1966 - 18. juli 2026)

Hun var så mye mer enn riot grrrl. Men hun ville gi unga pønk før blokkfløyta tok dem!

Av Siri Bjoner // 21.07.26

---

L7 dukket nok opp i livet mitt ca i 1991, med «Smell the Magic». Året etter kom «Bricks are Heavy» med den formidable «Shitlist».

Plateselskapet Sub Pop hadde allerede befestet seg som det viktigste på den tiden, med utgivelser som Nirvanas «Bleach» (1989) og artister som Mudhoney, Sonic Youth, The Afghan Whigs og Hole. Alice in Chains, Rage against the Machine og The God Machine spelte utsolgte konserter på Sentrum Scene. Seattle-grungen var kommet for å bli.

Nå skal det sies at L7 var fra California, ikke Seattle, i motsetning til de fleste Sub Pop-band, men deres betydning for grungen er det ingen tvil om. «Bricks» anses fortsatt for å være en av de viktigste og mest betydningsfulle grungeskivene.

Begge skivene har vært på heavy rotation hos meg siden jeg først anskaffet dem. Begge cdene har jeg måttet bytte ut fordi de var utslitt. Tidløse rockeskiver med så mye energi og attitude at det ga en real boost når det trengtes. Kvartetten Suzi Gardner (gitar, vokal), Donita Sparks (vokal, gitar), Jennifer Finch (bass, vokal), og Dee Plakas (trommer, vokal) begynte å spille sammen i 1985, tok en pause i 2001 som varte til 2014 og skulle egentlig ut på avskjedsturné i høst.

Band som L7 og Hole har ofte blitt (feilaktig) kreditert for å være blant pådriverne til Riot Grrrrl-bevegelsen. «Selv om vi er et band med bare kvinner, er vi først og fremst et rockeband og vil ikke båssettes verken som ’all-girl band’ eller ’riot grrrl’. Vi er så mye mer enn det!» Men betydningen de hadde for unge jenter som ville spelle rock, fordi band som L7 og Hole eksisterte, den var stor.

Finch begynte å fotografere som trettenåring, og hennes dokumentering av grungebevegelsen og musikkmiljøet fra den spede begynnelsen er både unik og fantastisk.

Pausen til L7 fylte hun med andre band og musikkprosjekter, inklusiv å gi ut den barnevennlige «Brats on the Beat: Ramones for Kids». Gi unga pønk før blokkfløyta tar dem!

Jeg fikk aldri oppleve L7 live. De har ikke spilt i Oslo siden de åpnet for Faith No More i Oslo Spektrum i november 1992. Jeg hadde et ørlite håp om at de kom til å spille i nærheten av Norge i høst, for «Scatter the Rats» (2019) låt like fett og ferskt og alt tydet på at L7 var like energiske på scena nå som på nittitallet.

Sånn skulle det ikke bli. 13. juli kom den grusomme beskjeden om at Jennifer Finch hadde fått en ekstremt aggressiv form for hjernekreft. Seks dager senere døde hun. Sommerens hetebølge har blitt erstattet av en våt, sur, grå og trist møkkadag. Ride on thru, Jennifer.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky